Anne Ma og nora

Det er vel riktig at det skal en type undersøkelse til for å avgjøre om man har Hashimotos, fordi selv et ganske høyt antall Anti-TPO gir ikke nødvendigvis symptomer hos alle (av en eller annen merkelig grunn - og hvis jeg nå husker riktig).

Jeg kan huske at jeg var til en type undersøkelse, men jeg husker ikke hvilken - mange år siden. Og to ganger, så vidt jeg husker. Jeg tror jeg drakk en type "kontrast"-væske og at jeg lå under et apparat som konsentrerte seg om halsområdet. Jeg trodde det var en slags ultralyd eller noe. Det var ikke noen type biopsi i alle fall, det ville jeg husket.

ninus ;)

Den autoimmune tilstand nøyes vel ikke med å forsøke å ødelegge kroppens organer? Jeg tror ikke den gir seg før den har lykkes.

At det er sjeldent at man får mer enn en autoimmun lidelse er noe ordentlig "vrøvl". Det er nettopp motsatt. Har man først fått en autoimmun lidelse, er man mye mer disponibel for å få flere autoimmune lidelser. Dette burde den danske forening bli oppdatert på.

Og alle
Min lege innrømmet at det er selve de autoimmune tilstandene som gjør at jeg er så dårlig. Noen har god effekt av å få lindret symptomer med medisiner, andre ikke. Men jeg hadde sikkert vært enda verre uten medisiner. F.eks. gikk besvimelses-tendensene over når jeg begynte på Trisekvens (østrogen pga mine eggestokker blir angrepet av antistoffer). Jeg synes ikke det er så merkelig at man blir dårlig av autoimmune lidelser, spesielt hvis man har flere. Det pågår jo en konstant krig i kroppen, og vev og organer blir jo regelrett fullstendig ødelagt. Men jeg har jo hørt at smertene kan bli mindre ved tiden, f.eks. at leddgikt til slutt ikke gjør vondt. Men lidelsen stopper jo ikke opp før leddet er ødelagt. Når det gjelder f.eks. sykkersyge, så har denne jo mange "sen"-komplikasjoner. Kanskje Hashimotos faktisk kan være den autoimmune lidelsen hvor man kan slippe rimelig "billig" unna - dvs hvis man er så heldig å få en tidlig diagnose og finne rett behandlingsdose. Går man for lenge før man får dette, ser det ut til at det blir mange "sen"-komplikasjoner her også. Både primærlegen min og revmatologen sier jo at jeg fikk kronisk smertesyndrom fordi jeg allerede hadde verket så mye pga stoffskiftet - noe som er vanskelig for meg å forstå, i alle fall at alle smertene skal stamme fra disse tingene. Og dessuten, nå har jeg vel verket rimelig intenst i 20 år, hvor lang tid skal dritten ha på seg før den "brenner ut"? Og hodepinen? Er det autoimmun konsentrasjonssvikt? I så fall, når forsvinner bevisstheten - for resten er jo borte for lengst, bare ikke vissheten om hele skiten Sorry - har hatt et par uker med forferdelig hodepine i tillegg til kroppsmertene