Distre

[pling]

Generelt har jeg blitt mye bedre etter at jeg begynte med medisin og la om livsstilen min litt. Men jeg har et stort problem og det er at jeg er veldig distre. Mister og glemmer alt mulig. Jeg holder nøklene i hånden og plutselig er de helt bort. Blir så utrolig sliten av dette. Har aldri hatt det slik før. Ihvertfall ikke så gale. Er det noen som vet om dette kan ha sammenheng med stoffskiftet?

[Lisbeth]

He, he jeg tipper du får mange bekreftelser på at flere har vært der eller er der

Selv går jeg ofte inn i et rom med veldig klar hensikt, men blir likevel stående og lure på hva jeg i all verden skulle der
Jeg lukker også opp skaper og skuffer og lurer på det samme da
Jeg føler vel at jeg nådde toppen av forvirring tidligere i dag da jeg skulle sette datoer på temperaturmålingen min. Jeg skrev 31., 32. og 33.april. Slå den

fra Lie

[nora]

pling, det heter brain fog på engelsk og diverse lignende på norsk, bare jeg kommer på det.....

Jeg kunne miste nøkkelkinppet fem ganger om dagen, og i hver butikk jeg gikk i.
Var nødt til å forlange å begynne på liothyronin.
det helper veldig godt på brain fog.
Se i de nadre tråder her om hvordan man bruker det.
(liothyronin er t3, det aktive hormonet. T4, levaxin, er bare et forstadium.)

På engelske forums fins det en masse postinger om alt det dumme man har gjort i brain fog.
Tåkehjerne kan passe, bomull i hue også, noen bedre forslag?
Og det føles også som et skyteppe i hodet.

[pling]

Tusen takk for svar.

Ja, kanskje dette er brain fog. Jeg hadde alvorlig brain fog før jeg begynte på liothyronin. Det var en utrolig kjip følelse, og det var heilt umulig å ikke være bevisst på at jeg var totalt fjern. Men nå har jeg begynt på liothyronin og føler at brainfogen har forsvunnet. Har riktignok trappet litt ned på dosen de siste dagene. Kanskje det er brain fogen som har kommet delvis tilbake i en litt annen versjon....

[Ruth Mari]

Hei.

Hjernetåke kaller jeg det. I dag var jeg innom 5 butikker for å spørre om noen hadde funnet paraplyen min som jeg mente jeg hadde lagt igjen ett eller annet sted. Ingen hadde funnet den - fordi den lå i vesken min hele tiden. Akk ja. Jeg får vel være glad for at jeg ikke gikk med den i hånden.

Men jeg syns det er levelig nå. Før jeg fikk medisin trodde jeg en tid alvorlig på at jeg hadde fått Alzheimer. Det var rett og slett skremmende.

Ruth