Tja.. man kan jo tro og håpe, men, men....

Det er bare det at han egentlig ikke liker meg. Han gjorde det til å begynne med, for da var vi alene et par dagen. Men når huset så fyltes opp med andre katter og folk, så ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Han lukter på meg, så går han...

Men hvis det har vært litt tomt her ei stund, så er jeg god nok, da hopper han opp til meg og vil kose - litt. Så jeg er kun nødløsning for ham. Hvorfor i alle dager skulle ha da snuble i trappa når det er fullt av andre folk her? Og vi ler oss jo halvt ihjel av ham, så han blir jo litt flau (tror jeg) ;)

Dessuten er han for dum til å forstå at vi hjelper ham. (Bortsett fra da han måtte til dyrlegen.) Den andre katter er så fornøyd, den nærmest forguder meg, er sikker på at den forstår at den får hjelp (med bl.a. spesialfor pga matintolerense). Hadde også en katt tidligere. Den måtte vi operere i beinet. Den var også ufattelig glad i oss, og veldig, veldig takknemlig. (De blir nemlig enda mer kosete når de har blitt operert o.l. De skjønner det rett og slett - vel dvs de litt mer intelligente av rasen.)