Lavt stoffskifte av anoreksi

[Lilja]

Takker for svar Setter stor pris på det

KOS

[Godis]

Var ikke vondt ment til deg altså.

Jeg tok det ikke sånn heller, så det går bra.

vet bare hvor ille det er å ha spisef. Har hatt det i over halve mitt liv, er 25 år nå.
Derfor vet jeg hvor vanskelig det er...

Jeg begynner jo å skjønne at man ikke bør leke doktor med dere, men at dere derimot trenger godt kvalifisert hjelp. Og at til og med den hjelpen ikke alltid er nok.

Er du bra nå, da? Kanskje du har mer å bidra med enn oss på akkurat det, da?

Og jeg lurer på hva du mener sånn i ettertid om best mulig hjelp - hva mener du den bør bestå i?

Er det forresten vanlig at anorektikere får masse andre plager etterhvert som kroppen blir utpint?

------------------------------------------------------------------------------------


Hei

Hva som er bra behandling er nok veldig individuelt fra person til person.

Jeg har selv vært innlagt i 1 år på vanlig psyk. avd. for spisefortyrrelsen min
Har også vært innlagt på MOdum Bad for ikke lenge. Der er det virkelige kvalifiserte folk.
Overlegen på avd. for spiseforstyrrelser har doktorgrad i spiseforstyrrelser.

Ingenting av dette har hjulpet meg.

For å komme seg ut av en spiseforstyrrelse må en gjøre et valg. En må tørre å gi fra seg "kontrollen" på kroppen, vekten, kaloriene, treningen osv.
Det er bare en selv som kan gjøre dette. Du kan ha verdens mest dyktige behandlere som skal hjelpe deg, men er du ikke nok motivert og ikke tørr å gi fra deg kontrollen kommer du ikke noen vei.

Motivasjon, jobbe mot et mål. Holde fokus. Tåle at kroppen forandrer seg. Tørre å spise.

Jeg er selv en "renser", har bulimi. Er langt i fra frisk. SPiser og renser meg flere timer om dagen.
For å si det litt enkelt. Alle sorger, ensomhetsfølelsen, depresjonen, følelsene blir spist opp....jeg spiser for å glemme, "komme" meg bort, slippe å kjenne på følelsene, slippe å ta tak i en tøff fortid jeg har tatt.
Jeg får "kick" og glede av å kunne spise enorme mengder med mat. Dette holder meg oppe om dagen, det at jeg vet at når jeg kommer hjem fra jobb kan jeg spise og rense meg....

Det høres sikkert helt sykt ut. Ja, det er det.

Men for meg er det en rus, sammenligne det med en alkoholiker eller narkoman, kanskje lettere å forstå.

Når "vanlige" folk tenker spiseforstyrrelser så tror de kanskje ofte at "hun er livredd for å legge på seg, alt for opptatt av vekt".
Men det er så mye som ligger bak.

Når jeg hadde anoreksi så var det min måte å si at "se på meg, jeg er tynn, jeg vil ha omsorg og trenger beskyttelse", jeg ville også bli mindre for å ikke ta så mye "plass", ikke være til bry for familie og venner.

Har også hatt en trøblete barndom og ungdomstid. Uten forutsigbarhet, uten trygghet, altså ingen kontroll over hva som skjedde hjemme.
Når det gjelder maten er det kanskje det eneste jeg har kontroll over. Jeg kontrollerer min kropp, mitt matinntak og min vekt.
Det kan ingen ta fra meg.
Kroppen er noe konkret. En ser kroppen, en kjenner kroppen. En KAN kontrollere kroppen. Mye av hverdagen består av uforutsigbarhet.
Hva venter seg i fremtiden? Alle følesene en ikke kan kontrollerer? Sosiale problemer, osv.
Kroppen kan være det eneste konkrete og trygge en spiseforstyrret person har kanskje. .

For å komme seg ut må en som jeg har skrevet ta et VALG.
HOLDE ut. Bestemme seg for at "nå vil jeg ta kontrollen over spiseforstyrrelsen. Tåle at kanskje kroppen forandrer seg.

MEN de fleste trenger støtte og behandling.
Støtte fra familie. Noen å prate med, noen som kan hjelpe å sortere alt det diffuse av tanker og føleleser som er i hodet.
Begynne å leve på nytt.

Første skritt for alle med spisef. er maten.

En må få innarbeidet et normalt spisemønster.
Faste måltider.
Karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler. JA alt skal til.

Jeg pleier å sammenlikne det med en alkoholiker.
Skal en alkoholiker begynne å jobbe med sitt alkoholmisbruk kan han ikke fortsette å drikke.
Altså, skal en spiseforstyrret person begynne å jobbe med sitt problem må en spise for å få i seg næring. Det er sinnsykt tøft å jobbe mot spiseforstyrrelsen

Spiseforstyrrelse er bare et sympt.

En må fjerne sympt. så begynne å jobbe med det som ligger bak.
Ensomheten, følelsene, traumer, tomhet, depresjon, dårlig selvbilde/selvtillit osv.

Felles for alle med spiseforstyrrelser er dårlig selvtillit og selvbilde.
Graver du dypt nok hos alle med spisef. vil du til slutt finne det dårlige selvbildet og selvtilliten

Dette ble langt.

Håper kanskje det er litt lettere å forstå.

Jeg kan uansett bare snakke for meg, denne sykdommen er veldig individuell.

[baremei]

Tusen takk, Godis. Tøft av deg å skrive som du gjør, og jeg kan bare ønske deg lykke til videre.

Du bekrefter jo bare antakelsen om at dette er ikke til å leke med for amatører.

Hva med en annen antakelse, om du vil? Trengs det flere som gir dere en tøff melding når det trengs, heller enn å pjuske og forstå i det uendelige?

Har en viss erfaring med en annen lidelse som krever at noen er tøffe (og forståelsesfulle, selvsagt), og hvor ingenting annet nytter. Altså at klar tale uten omsvøp kanskje får folk til å gjemme seg bort en stund, men så kommer de tilbake for mer. Fordi alle andre bare forstår seg ihjel, også kommer man ingen vei. Slutt på drittpraten, med andre ord.... 8)

[Godis]

Tusen takk, Godis. Tøft av deg å skrive som du gjør, og jeg kan bare ønske deg lykke til videre.

Du bekrefter jo bare antakelsen om at dette er ikke til å leke med for amatører.

Hva med en annen antakelse, om du vil? Trengs det flere som gir dere en tøff melding når det trengs, heller enn å pjuske og forstå i det uendelige?

Har en viss erfaring med en annen lidelse som krever at noen er tøffe (og forståelsesfulle, selvsagt), og hvor ingenting annet nytter. Altså at klar tale uten omsvøp kanskje får folk til å gjemme seg bort en stund, men så kommer de tilbake for mer. Fordi alle andre bare forstår seg ihjel, også kommer man ingen vei. Slutt på drittpraten, med andre ord.... 8)

Det er nok veldig forskjellig det, noen vil kanskje ha nytte av det.
Tror nok alle trenger et "spark bak" i blant.

For meg er bare det vondt. Jeg trenger forståelse og ydmykhet.
Det er for mye tøffe ting som er skjedd som jeg ikke har bearbeidet. Har ofte opp igjennom livet fått høre at jeg må ta meg sammen osv. Det har bare gjort at jeg har blitt verre i forhold til maten og depresjonen.

Tror det er lett for "normale" folk å tenke at det bare er å ta seg sammen. Spise når en er sulten og stoppe når en er mett...
MEN det sitter så innmari mye dypere enn det...hadde det vært så enkelt hadde ikke folk dødd av denne sykdommen. Da hadde det heller ikke vært 1-2 års ventetid for å komme til behandling for sf.

I mitt tilfelle er det best å bli møtt med ydmykhet.

Når noen sier "jeg ser du har det vondt, jeg bryr meg" det betyr så enormt mye. Ikke mer som skal til.

Kan bare snakke på vegne av meg selv, litt viktig å poengtere det synes jeg.

Kan jeg spørre hvilken lidelese du tenker på? Trenger ikke svare altså.

[baremei]

Jeg mener ikke at man skal være overlegen eller noe sånt, og slett ikke å si at man må skjerpe seg. Så langt derifra.

Men det går fint an å være både ydmyk, respektfull og forståelsesfull samtidig som man ikke finner seg i vås - mer det jeg mener.

Akkurat som en som skal slutte å røyke, drikke, hva som helst, man finner på de utroligste unnskyldninger for bare en røyk, festrøyk, bare en drink i godt selskap osv. Og som gjør at man uvegerlig sprekker. En dårlig sammenligning, jeg vet det, men jeg fant ingen andre i farta.

Trenden er i ferd med å snu, men det har jo lenge vært slik at folk med problemer har blitt forstått nesten ihjel, uten at det blir stilt noen form for krav eller forventninger. Forståelse skal man ha, men på et gitt tidspunkt må man begynne å gjøre noe også, enten alene eller sammen med andre.

[Godis]

Skjønner veldig godt hva du mener, man har tross alt ansvar for eget liv og helse.
Man må stå på og kjempe om man vil nå et mål. Ta i bruk all hjelp en kan få, men det er en selv som må gå veien.

Men her er det nok store forskjeller.

Utfra spiseforstyrrelser så er det ofte det at man ikke vil være til bry. Slanke seg for å ta mindre plass, bli mindre synlig.
Mange mange inkl. meg er blitt møtt gang på gang med "nå må du ta deg sammen", eller sukking over at "hvor vanskelig kan det virkelig være å spise maten sin". Det er totalt feil holdning og gjør det bare verre.

Jeg kjenner feks. ei som har rusproblemer, spiseforstyrrelser osvosv. Det er blitt satt i gang et enormt tiltak for henne. Så mange personer er koblet inn for hjelpe henne. Et enormt team som er det 200 %. Likevel rømmer hun gang på gang fra dette.
Sånt blir jeg frustrert over. Det venter folk i kø for å få hjelp. Dette gjelder både somatiske avd. og psykiatriske avd., og her løper hun fra verdens beste behandlingsopplegg.

Men så er det litt sånn tror jeg....at en forstår litt mer av hvor tøft det er om en plutselig sitter i dritten selv.

Kan ta et eksempel. Et sårt tema.
Det gjelder selvmord. Mange vil tenke at det er "dårlig gjort" av den som velger å ende livet sitt. Tenk på de som sitter igjen....ja jeg er enig.
Men har selv vært der, vært på det dypeste da det er SVART, ingen menig, alt er meningsløst. Det er for jæ....... Hvordan skal en greie å holde det ut.

Min mamma valgte det. Det var oss det gikk utover. Vi, familien som sliter i dag. Men har aldri klandret henne, jeg vet hvor vondt det er å ha det vondt. Nå er det bare sårt, hun fortjente bedre.

Dette var et litt ekstremt eksempel.

Et ordtak, husker ikke helt hvordan det var men...
"Døm aldri en mann før du har gått et mil i hans sko....."

Men tror alle trenger et spark bak i blant. Når en har problemer er en i sin egen verden. En kverner rundt med sine depressive tanker. Det blir ofte bare verre og verre. Da tror jeg det kan være godt å få høre fra noen "utenfor" at en må komme seg opp, begynne å jobbe med evt. problemer! Ofte ser en ikke løsninger selv når en sitter i møkka

Feks.
Det var hektisk på jobb, jeg er i ny jobb masse nye ting. Etter det hadde roa seg sa en kollega til meg "du stresser sånn". Det var jeg ikke klar over i det hele tatt. Men når jeg tenker på det så gjør jeg faktisk det.

NOen ganger trenger man kanskje en liten "aha opplevelse" for å kunne få snu på en situasjon.

Eller?

[baremei]

Takk skal du ha, jeg synes det er interessant å få høre sånt fra flere vinkler.

Og at det verste man kan få høre er at man må skjerpe seg litt er vel alle her inne enige i. Men et spark bak kan være lurt. Hvis sparket er treffsikkert.

Jeg håper det går bra med deg også.

Og Lilja: unnskyld for at jeg kuppet tråden din, det var ikke meningen. Så hvis noen har noe å tilføye nå er det vel greit å lime inn i en ny tråd.

[nora]

46,8 kg er ikke noe akutt livsfarlig, altså.
Ville prøvd å få ned TSH til 1 og opp ft4 til midten (som er vel 17 mange steder) eller i øvre tredel, fordi man kan få alskens rare psykiske symptomer av det alene, samt prøvd å finne noen med NLP .
Hvis du spiser en del proteiner, høres det fra ut, og litt lavt blodtrykk gjør ikke noe.
Man kan ha fått trigget antistoffer av anorexi, men omtrent alle oss andre har jo dem også, uten noe anorexi så jeg ville ikke brukt energi på å fordele skyld.
Tvertimot er TSH høy, og de med anorexi kan få en form for hypo med lav TSH og lav ft3. Så det er et godt tegn at TSH fungerer normalt.

nora

[Godis]

[Lilja]

Hei nei er ikke så tynn at det er fare for meg Jeg skal passe på at det ikke skjer selv om jeg har rare tall og mål inni hue så har jeg hørt de talla er bedre enn der jeg var

Men orker ikke prate så mye vekt jeg blir deppa av det.

Jeg sliter mest med tvangstrening at jeg sliter meg for mye ut der. Hvordan stole på at det er trygt trene mye mindre enn jeg gjør det hadde vært bra for meg trene mindre det tror jeg ville ha hjulpet men så klarer jeg en stund trene mindre så blir jeg for redd ikke vet jeg assa hvorfor men det skjer


GODHELGKOZ