Skjønner veldig godt hva du mener, man har tross alt ansvar for eget liv og helse.
Man må stå på og kjempe om man vil nå et mål. Ta i bruk all hjelp en kan få, men det er en selv som må gå veien.

Men her er det nok store forskjeller.

Utfra spiseforstyrrelser så er det ofte det at man ikke vil være til bry. Slanke seg for å ta mindre plass, bli mindre synlig.
Mange mange inkl. meg er blitt møtt gang på gang med "nå må du ta deg sammen", eller sukking over at "hvor vanskelig kan det virkelig være å spise maten sin". Det er totalt feil holdning og gjør det bare verre.

Jeg kjenner feks. ei som har rusproblemer, spiseforstyrrelser osvosv. Det er blitt satt i gang et enormt tiltak for henne. Så mange personer er koblet inn for hjelpe henne. Et enormt team som er det 200 %. Likevel rømmer hun gang på gang fra dette.
Sånt blir jeg frustrert over. Det venter folk i kø for å få hjelp. Dette gjelder både somatiske avd. og psykiatriske avd., og her løper hun fra verdens beste behandlingsopplegg.

Men så er det litt sånn tror jeg....at en forstår litt mer av hvor tøft det er om en plutselig sitter i dritten selv.

Kan ta et eksempel. Et sårt tema.
Det gjelder selvmord. Mange vil tenke at det er "dårlig gjort" av den som velger å ende livet sitt. Tenk på de som sitter igjen....ja jeg er enig.
Men har selv vært der, vært på det dypeste da det er SVART, ingen menig, alt er meningsløst. Det er for jæ....... Hvordan skal en greie å holde det ut.

Min mamma valgte det. Det var oss det gikk utover. Vi, familien som sliter i dag. Men har aldri klandret henne, jeg vet hvor vondt det er å ha det vondt. Nå er det bare sårt, hun fortjente bedre.

Dette var et litt ekstremt eksempel.

Et ordtak, husker ikke helt hvordan det var men...
"Døm aldri en mann før du har gått et mil i hans sko....."

Men tror alle trenger et spark bak i blant. Når en har problemer er en i sin egen verden. En kverner rundt med sine depressive tanker. Det blir ofte bare verre og verre. Da tror jeg det kan være godt å få høre fra noen "utenfor" at en må komme seg opp, begynne å jobbe med evt. problemer! Ofte ser en ikke løsninger selv når en sitter i møkka

Feks.
Det var hektisk på jobb, jeg er i ny jobb masse nye ting. Etter det hadde roa seg sa en kollega til meg "du stresser sånn". Det var jeg ikke klar over i det hele tatt. Men når jeg tenker på det så gjør jeg faktisk det.

NOen ganger trenger man kanskje en liten "aha opplevelse" for å kunne få snu på en situasjon.

Eller?