Lavt stoffskifte av anoreksi

[Godis]

Var ikke vondt ment til deg altså.

Jeg tok det ikke sånn heller, så det går bra.

vet bare hvor ille det er å ha spisef. Har hatt det i over halve mitt liv, er 25 år nå.
Derfor vet jeg hvor vanskelig det er...

Jeg begynner jo å skjønne at man ikke bør leke doktor med dere, men at dere derimot trenger godt kvalifisert hjelp. Og at til og med den hjelpen ikke alltid er nok.

Er du bra nå, da? Kanskje du har mer å bidra med enn oss på akkurat det, da?

Og jeg lurer på hva du mener sånn i ettertid om best mulig hjelp - hva mener du den bør bestå i?

Er det forresten vanlig at anorektikere får masse andre plager etterhvert som kroppen blir utpint?

------------------------------------------------------------------------------------


Hei

Hva som er bra behandling er nok veldig individuelt fra person til person.

Jeg har selv vært innlagt i 1 år på vanlig psyk. avd. for spisefortyrrelsen min
Har også vært innlagt på MOdum Bad for ikke lenge. Der er det virkelige kvalifiserte folk.
Overlegen på avd. for spiseforstyrrelser har doktorgrad i spiseforstyrrelser.

Ingenting av dette har hjulpet meg.

For å komme seg ut av en spiseforstyrrelse må en gjøre et valg. En må tørre å gi fra seg "kontrollen" på kroppen, vekten, kaloriene, treningen osv.
Det er bare en selv som kan gjøre dette. Du kan ha verdens mest dyktige behandlere som skal hjelpe deg, men er du ikke nok motivert og ikke tørr å gi fra deg kontrollen kommer du ikke noen vei.

Motivasjon, jobbe mot et mål. Holde fokus. Tåle at kroppen forandrer seg. Tørre å spise.

Jeg er selv en "renser", har bulimi. Er langt i fra frisk. SPiser og renser meg flere timer om dagen.
For å si det litt enkelt. Alle sorger, ensomhetsfølelsen, depresjonen, følelsene blir spist opp....jeg spiser for å glemme, "komme" meg bort, slippe å kjenne på følelsene, slippe å ta tak i en tøff fortid jeg har tatt.
Jeg får "kick" og glede av å kunne spise enorme mengder med mat. Dette holder meg oppe om dagen, det at jeg vet at når jeg kommer hjem fra jobb kan jeg spise og rense meg....

Det høres sikkert helt sykt ut. Ja, det er det.

Men for meg er det en rus, sammenligne det med en alkoholiker eller narkoman, kanskje lettere å forstå.

Når "vanlige" folk tenker spiseforstyrrelser så tror de kanskje ofte at "hun er livredd for å legge på seg, alt for opptatt av vekt".
Men det er så mye som ligger bak.

Når jeg hadde anoreksi så var det min måte å si at "se på meg, jeg er tynn, jeg vil ha omsorg og trenger beskyttelse", jeg ville også bli mindre for å ikke ta så mye "plass", ikke være til bry for familie og venner.

Har også hatt en trøblete barndom og ungdomstid. Uten forutsigbarhet, uten trygghet, altså ingen kontroll over hva som skjedde hjemme.
Når det gjelder maten er det kanskje det eneste jeg har kontroll over. Jeg kontrollerer min kropp, mitt matinntak og min vekt.
Det kan ingen ta fra meg.
Kroppen er noe konkret. En ser kroppen, en kjenner kroppen. En KAN kontrollere kroppen. Mye av hverdagen består av uforutsigbarhet.
Hva venter seg i fremtiden? Alle følesene en ikke kan kontrollerer? Sosiale problemer, osv.
Kroppen kan være det eneste konkrete og trygge en spiseforstyrret person har kanskje. .

For å komme seg ut må en som jeg har skrevet ta et VALG.
HOLDE ut. Bestemme seg for at "nå vil jeg ta kontrollen over spiseforstyrrelsen. Tåle at kanskje kroppen forandrer seg.

MEN de fleste trenger støtte og behandling.
Støtte fra familie. Noen å prate med, noen som kan hjelpe å sortere alt det diffuse av tanker og føleleser som er i hodet.
Begynne å leve på nytt.

Første skritt for alle med spisef. er maten.

En må få innarbeidet et normalt spisemønster.
Faste måltider.
Karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer og mineraler. JA alt skal til.

Jeg pleier å sammenlikne det med en alkoholiker.
Skal en alkoholiker begynne å jobbe med sitt alkoholmisbruk kan han ikke fortsette å drikke.
Altså, skal en spiseforstyrret person begynne å jobbe med sitt problem må en spise for å få i seg næring. Det er sinnsykt tøft å jobbe mot spiseforstyrrelsen

Spiseforstyrrelse er bare et sympt.

En må fjerne sympt. så begynne å jobbe med det som ligger bak.
Ensomheten, følelsene, traumer, tomhet, depresjon, dårlig selvbilde/selvtillit osv.

Felles for alle med spiseforstyrrelser er dårlig selvtillit og selvbilde.
Graver du dypt nok hos alle med spisef. vil du til slutt finne det dårlige selvbildet og selvtilliten

Dette ble langt.

Håper kanskje det er litt lettere å forstå.

Jeg kan uansett bare snakke for meg, denne sykdommen er veldig individuell.