uff.. :( stakkars deg!
jeg må inrømme at jeg har vært redd for det der jeg også.... innimellom har det vært hardt for mannen min å forstå at jeg er syk, og at det er derfor jeg oppfører meg som jeg gjør :( jeg har det som deg sover,kommermeg ikke opp, ustabil i humøret og mangler perskpektiv og ork til å gjøre noe med tingenes tilstand... det lille jeg ER istand til å gjøre noe med da... på toppen blir jeg innimellom deprimert fordi ting er som det er... :(
jeg må inrømme at jeg er vanskelig å leve med. sånn er jeg bare med denne sykdommen. jeg forstår at mannen min har vanskelig for å forstå dette innimellom...

det som hjalp en del for meg var å dra ham med på et mestringskurs... der traffhan andre menn i samme situasjon, andre pårørende, og han traff andre som meg. tror det gikk opp et lys... han forstod forskjellen på latskap og hypothyreose.
det hender fortsatt at kan komme med ubetenksomme komentarer, eller bli litt sur på meg når jeg oppfører meg irrasjonellt :( , men han tar seg inn og forstår at han har gått over streken...

jeg kan ikke gi deg noe råd egentlig..., håper dere kommer på talefot igjen. ta ham med deg om du klarer på et møte i hypothyreoseforeningen eller til en lege som forstår problemet... eller aller best på et slikt mestringskurs. kanskje det hjelper.
om ikke vet jeg ikke hva jeg skal si :( lykke til bare. håper du finner en løsning som er bra for deg