Jeg mener stoffskiftet ditt kan være medvirkende. Akkurat sånne prøveresultater hadde jeg i 10 år, og ble heller ikke trodd.

Tilslutt utviklet jeg et stort struma, og det viste seg at jeg hadde både varme og kalde knuter i kjertelen, og diagnosen endte med toksisk flerknutestruma.

Det betyr at knutene produserer tyroxin på egenhånd, helt uten mål og mening og uten sammenheng med behovet i kroppen eller beskjeder fra hjernen.

Din FT4 skrubber helt i nedre grense, sammen med en lav-normal TSH og det er mange som har erfaring for at det merkes godt, uavhengig av hva legestanden måtte påstå.

Min FT3 var hele tiden helt perfekt midt på, jeg har ingen antistoffer av noe slag, men var altså syk, og det på samme måte som du beskriver, men jeg svingte veldig, fra grei nok normal til ytterste avgrunn, bortsett fra angstbiten.
Og jeg har aldri hatt noen form for spiseforstyrrelse eller andre "forstyrrelser".

Jeg fikk hjelp til slutt ved å skrive et tre-siders brev til en endokrinolog jeg hadde truffet en gang tidligere, og ble kalt inn til time rett etterpå.

Hun sa mine symptomer nok skyldtes stoffskiftet, men at symtpomene ikke burde være så ille utifra blodprøvene, og om jeg var villig til å gå til psykiater i tillegg til behandlingen hos henne. Man gjør jo ALT for å bli frisk, så det sa jeg selvfølgelig ja til.
Samtidig sa hun at hun ikke ville behandle meg alene, fordi jeg var et komplisert tilfelle som det ikke ville være enkelt å stable på beina igjen, om jeg var villig til å komme tilbake uken etter, da hadde hun samarbeidsdag med enn annen spesialist.

Jeg sa ja til det også, og gjett hvem som satt der til neste time? Joda, Ingrid Norheim fra Aker. Utifra historie spurte Norheim om jeg var villig til å bli overført til henne på Aker (dette hadde inntil da foregått på Ullevål), så skulle vi nok få skikk på dette. Og at jeg IKKE trengte psykiater!
Gjett hvem som falt sammen som en klut i stolen i endeløs takknemlighet og avgudsdyrkelse? Jeg ble trodd! Uten forbehold!

Så kom diagnosen på strumaet, jeg gikk hele runden med Neo-Mercazole og tyroxin (block and replace-behandling), radiojodbehandling, venting på at kjertelen skulle begynne å jobbe igjen. Etter 6 måneders venting hvor jeg slåss med dusj og tannpuss og hus og alt mulig og bare satt på kjøkkenet og glodde i Aftenposten ga jeg opp, og ba om medisin.

Norheim lurte på om jeg kunne holde ut 2-3 måneder til, men jeg nektet - nok er nok.

Så fikk jeg Levaxin, da.

Og ble gravid 6 uker etter... Da hadde vi forsøkt å få nr. 2 de siste 7 årene. Og Norheim hadde student på besøk til min neste time, og de gliste fett og var skjønt enige om at behandlingen nok hadde "skylden" for det.

På Levaxin ble jeg mye bedre, men aldri bra. Så jeg endte, med fastlegens hjelp, på Armour til slutt.
Det var en aldeles fantastisk opptur som varte i 9 mndr, med en praktfull krasjlanding pga for rask økning (og jeg var forsiktig (mye forsiktigere enn de fleste her)).

Nytt forsøk med enda forsiktigere økninger har gitt meg livet tilbake, og jeg tar nå 2grain Armour og 75mcg Levaxin, og har det fint.

Så ikke gi opp, og lykke til.