hei! Glad jeg fannt dere.

**Lissa** · 02-10-06, 21:39

Hei alle sammen!
jeg har netopp funnet dette forumet og håper jeg vil få mye glede og hjelp av å være her.
siden jeg er et "forummenneske" burde dette være midt i blinken for meg!

jeg en 33 år ung dame som fikk hypothyreose for nesten 10 år siden i forbinnelse med et svangerskap.
det gikk dog nesten 3 år innen jeg fikk diagnosen. jeg var da så nedbrutt at jeg var på grensen til å kunne fungere i det hele tatt. at jeg kjørte bil var egentlig uhyrlig!

jeg ble gravid for fire år siden og fikk da mye høyere stoffskifte for å gå over i en berg og dalbane etter fødselen. jeg går nå på halvparten av levaxindosen jeg gikk på før graviditetn og sliter med mange symptomer på tross av "fine prøver". jeg har svimmelhetsannfall, hodepine daglig, humørsvingninger, er ofte kraftløs og glemmer veldig mye. jeg har knapt nok korttidshukommelse.

i tillegg sliter jeg selvfølgelig med altfor stor overvekt som jeg er veldig motivert til å gjøre noe med, men ikke fåt til.
grunnen til at jeg er såpass motivert er at vekta mi går på helsa løs. jeg sliter medbelastningskader på knær og rygg bl.a.

jeg vil gjerne hatips fra dere om dere har funnet ting som fungerer for å komme i bedre stabil form og om ting som kan hjelpe meg i kampen mot de 17 kg jeg har satt meg fore å bli kvitt.

og ellers er jeg bare glad jeg fannt dere. tipper dette er en god plass å være for en med min diagnose.

**Anne Ma** · 02-10-06, 21:49

Velkommen skal du være Lissa

Her er det erfaringer meg både det ene og det andre skal du se

**Yvette** · 02-10-06, 23:53

Velkommen fra meg også!

Kan forsikre deg om at jeg har fått mange gode tips og mye hjelp via dette forumet. Les og tenk og ta selvstendige beslutninger. Og kos deg sammen med oss.

**cathrin** · 03-10-06, 15:10

Velkommen fra meg også

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om fine prøver.

**Lissa** · 03-10-06, 18:58

tusen takk for velkommsthilsnene

utolig deilig å prate med noen som vet hva jeg snakker om....
det er utrolig lite kunnskap om denne sykdommen der ute.
halve slekta mi har stoffskiftediagnoser og det samme er det på min manns side... (dårlig odds for mine to barn... :( ), allikevel er det nesten ingen av dem det går an å prate med om felles problemer og symptomer.
jeg vet at flere av dem også sliter, men de vil ikke være ved det!
det har ikke noe med å sykeliggjøre seg, mer frykten for å miste ansikt tror jeg. det er jo ikke akseptabelt å ikke orke alt!