Hei

jeg er jo oppe i 2,5 grain... så føler på en måte at hvis det skal være noe håp for meg, at jeg skal bli bra, burde jeg ha blitt det nå. Jeg blir ikke klok på denne sykdommen, altså.
Kanskje vi (inkl. meg) har det for travelt med å bli bedre?? Jeg tenker det av og til at kroppen styrer mye av dette selv. Og at vi som så gjerne vil bli bedre stresser systemet med å være for raske?? BARE en tanke altså! Ingen kritikk bare hverdags-filosofi 8)