Når diagnosen først var klar ble jeg satt på block-and-replace-behandling, altså Neo-Mercazol for å "slå ned" stoffskiftet, og Levaxin, for å tilføre jevn dose. Av en eller annen grunn jeg ikke husker nå, men jeg tror det var fordi jeg hadde knuter som ikke ville bli borte av seg selv, både såkalte varme og kalde, var ikke den behandlingen noe å fortsette med.

Så ble det radioaktivt jod, med operasjon som en mulighet senere hvis det skulle vise seg at knutene kom tilbake. Det valgte jeg selv etter inngående diskusjone med endokrinologen (Ingrid Norheim på Aker).

Etter radiojoden ventet vi, legen og jeg, på at kjertelen skulle begynne å jobbe igjen. Jeg holdt ut i 6 mndr., ble bare verre, og orket til slutt ikke vente lenger, og ba om å få begynne på Levaxin. Hun spurte om jeg orket 2-3 måneder til, men jeg orket ikke engang tanken på å leve ikke-tilværelse enda lenger og litt til. Så begynte jeg på Levaxin.

Og vips! ble jeg gravid, da, etter bare 6 uker på medisin (da hadde vi prøvd å få nr. 2 i syv år...). At det skjedde så kort tid etter joden bekymret meg litt, og jeg snakket med legen om det. Hun mente det ville gå bra, og det gjorde det.

Formen var ikke stort å skryte av under svangerskapet, men etterpå føk jeg rundt som en rakett. Og raketter krasjlander, det vet man jo.

Etterhvert ble det Armour, og enda en krasjlanding som satt lenge i pga for rask økning (og jeg var kjempeforsiktig, selv sett i ettertid), og SÃ… har alt gått mye bedre.

Nå er vesla 3 1/2 år og jeg jobber full tid igjen, for første gang på over 5 år.