cathrin

Ukastrerte hannkatter kan forsvinne i uker/måneder uansett hvor godt de har det - hadde en slik i mange, mange år. Han stortrivdes så du måtte ha sett det for å tro det. Han purret så høyt at han rett og slett utviklet et "høygir" - vi holdt på le oss ihjel av ham.

Den ene katten vi har nå har vært hjemløs og vi har tatt den til oss i samarbeid med dyrebeskyttelsen. Den er kastrert med den vandrer også. Den er så lykkelig at den smiler fra øre til øre hele tiden når den er hjemme. Koser noe helt forskrekkelig denne også. Men jeg tror den løper litt tilbake der den engang kom ifra, evt, andre steder som har matet den før den dukket opp og ble værende her i lange tider. Jeg tror den har fått "tater-blod". Den har streifet så mye som liten, at det rett og slett ligger helt fundamentalt i ham. Men det er rart - det er det. Den kan være hjemme i månedsvis, før den tar av. I fjor var den vel vekk i 3 måneder. Var sikker på den var død. Så kom den plutselig tuslende. Ofte er den en uke borte, og en uke hjemme. Nok en liten "pendler" dette. Det eneste jeg vet er at den er mye på skauen, for den kan ha opptil 30 flått på seg når den kommer hjem (hvis den ikke har fått medisin mot dette da).

Men det er en veldig god ide med å merke kattene. Men hvis det er med halsbånd, så må det være et som de lett kan få vridd seg ut av, ellers kan de bli kvelt hvis de henger fast.

Ã…ja, vi har forresten en drøss av nabokatter som er desperate etter å flytte inn her. Nei, katter er nok en merkelig rase, frie sjeler.

Vi har forresten en - et skikkelig naut (han kunne egentlig godt forsvinne litt på skauen), han forlater oss ikke i det hele tatt. Når han kommer ut, ligger han bare rett utenfor til den kommer inn igjen. Han kan ikke fordra meg, enda jeg bare er snill med den og den som mater den - men han elsker ungene, og det er jo gøy da. Men vi er ganske sikre på at den er litt hjerneskadet, kanskje noe innavl eller noe.