Som sagt...
Jeg tror at når stoffskiftesykdom(lavt stoffskifte) utvikler seg og personen som får den blir mer og mer introspekt, unnvikende, depressiv og minst mulig deltakende (for det er anstrengende og krever mer mentale og fysiske krefter enn det man har til rådighet) så vil andre i familien måtte trå inn og overta. Dette skjer gjerne umerkelig over år fram til at den syke får karret til seg en diagnose.
Er man heldig får man da et medikament som virker, og den personligheten som har blitt undertrykket gjennom (sannsynligvis) år begynner å dukke opp igjen. På riktig medisin/person-combo så skjer dette raskt - spesielt den mentale biten. Mitt inntrykk er at den "våkner" (i sær på thyroid, for de av oss som ikke responderer godt på syntetisk) raskt.
For familier som har brukt år på å bygge opp strukturer som jobber rundt og på mange måter "erstatter" den sykes bidrag blir dette vanskelig på nytt. Bevisst eller ubevisst vil det ofte være vanskelig å gi slipp på "autoriteten" til å ta avgjørelsene (alene) i stort og smått og gå tilbake til den maktstrukturen som var "pre sykdom" - og som antakelig ofte er det som den syke bevisst/ubevisst vil ønske og forvente.

Det blir som Tornerose... hun sov, men verden rundt henne gikk videre.

Jeg snakker selvfølgelig mye av erfaring her og ut fra min egen situasjon.
Dette er min historie:
Vi var relativt nygifte (2-3 år) da jeg begynte å bli merkbart syk. Vi var to viljesterke og aktive mennesker - en mer introvert og en ekstrovert. I løpet av årene med tiltakende sykdom (rundt 5 år) måtte ektemannen min godta at jeg orket mindre og mindre - og ønsket mindre og mindre å bli involvert i ting... alt fra å håndtere forsikringer, vedlikehold av hus, bil, firmaet vi drev etc til sosial omgang. Han overtok alle disse rollene i et slags opplyst/frivillig uopplyst(fra min side) enevelde.
Etter diagnosen, og enda mer etter byttet til thyroid - begge i løpet av første år etter at jeg endelig ble diagnostisert kom jeg tilbake til det viljesterke mennesket jeg var. Ektemannen min taklet ikke dette godt. Etter eget utsagn ønsket han en deltakende partner ... men i praksis taklet han ikke å ha viljen min tilbake, bare "arbeidskraften". I tillegg hadde vi gått glipp av en viktig periode i ethvert ekteskap - den tiden hvor forelskelsen slutter å dempe konflikter - og man må lære seg å forhandle i forholdet. Selvfølgelig klarte vi ikke å lappe det sammen. Kanskje hadde det gått bedre om vi hadde fått mer tid sammen til å bygge basisen i forholdet før sykdommen min, men det er ikke noe man vil vite.

Det høres brutalt ut og er svært forenklet, men... etter mitt syn er det er der sannheten ligger i mitt tilfelle.

Og jeg tror ikke det er noe unikt tilfelle. Det finnes nok mange liknende historier - med forskjeller basert på de involverte personlighetstypene. Men at sykdommen - før den blir fullstendig behandlet medfører store personlighetsendringer - og påfølgende strukturendringer i familien - er det ingen tvil om.

PS - om du vil skrive ut dette og ta det med til legen din (som tross alt virker å ha et snev av objektivitet, til tross for "syntetisk opplæring og tunellsyn") så kan du godt gjøre det. Jeg tror vel ikke det vil ha nevneverdig innvirkning, men... vurderer du det dit hen at det kan hjelpe deg å få fram ditt syn så har du iallfall min tillatelse.