Diagnostisert etter "depresjonsymptomer" - mai 2010

[Anisa]

(jeg er glad i både sjokolade og litt vin, selv om leveren min ikke er det)

Min erfaring er, at hvis leveren ikke er glad for noget, permanent eller forbigående, har man selv ikke lyst til det. F.eks. selv lidenskabelige kaffedrikkere føler dem direkte frastødt af tanken om en kop kaffe, på lever-svage dage, så de dage står sædvanligvis sauerkraut og bitre urter på menuen. Man behøver ikke være lever-syg, for at have lever-svage dage.

Siden jeg står opp 6 så er målet å være i senga før kl 23 og jeg forsøker å ha god søvnhygiene... Dvs å redusere mengden lys jeg utsetter meg for de siste timene før senga (programmet f.lux for pc er et godt hjelpemiddel) og å ha et mørkt soverom.

Gule kørebriller har samme effekt som f.lux. Jeg har dem på hver aften jeg sidder foran computeren, eller ser TV.

Kjedelige meldinger herfra kanskje, men jeg håper det kan gi motivasjon til noen også.

Kedelige meldinger? Jeah right...

Kunne jeg bare skrive lignende for 10 eller 20 år siden, ville jeg være i paradis, set med mine øjne i dag. Sikke et held, og klogskab, at du lod så meget (nyt) komme an på en prøve...

[smgj]

Jaja - så har kollegaen min (mann, 60, slank, tidligere svært aktiv - les: birken & grenserittet samme år, diagnostisert hashimoto's, behandlet med levaxin og muligens litt lio - usikker der) hatt det besøket hos endokrinologen som han hadde sånn håp til. Dessverre med et altfor velkjent utfall: "prøvene sier at du er velbehandlet - vi har ikke mer å tilby."
Fra fastlegen har han fått resept på antidepressiva.

Til meg forteller han om (tidligere)perioder med tanker om at "der kunne det være en fin plass å kjøre ut" før tankene på kona og barnebarna fikk han på bedre tanker. Dette får jeg fortalt fra en mann som knapt nok utleverer en liten "fres opp" med kona ellers. Og han forteller om den treningen sammen med treningskameratene han ikke orker - og jeg leser mellom linjene det velkjente kvadet om økende isolasjon.

Det er hjerteskjærende. Og jeg blir forbannet - og må bare lufte tristesse og maktesløshet. Dessverre er det også en mann i en generasjon som stoler på legene.

Jeg forsøker å så, og å vanne det frøet jeg kanskje har fått i jorda. Men jeg vet så altfor godt hvilken maktesløshet jeg har å kjempe mot... i tillegg til legetiltroen. Jeg forsøker å fortelle ... at de tunge tankene ikke slapp taket før jeg ble bedre - han kjenner min historie, kanskje kan det gi håp. Men funderer på om jeg kan gjøre noe mer. Dette er en mann som kan ha 30 år i vigør foran seg sammen med sin kjære kone.

Selv har jeg det bra. Har kuttet siste rest levaxin og går nå på 125 + ca15mg erfa daglig. Har det bra med det - det vet jeg på "luntelengde" og tiltakslyst.

[Bellis]

Har du noen som helst mulighet for å påvirke ham slik at han får en time hos Lynx? Det er noe ventetid der nå (og feriestengt t.o.m 19. juli), men han kan sette seg på venteliste for avbestillingstime. Hvis han er for tiltaksløs, så kan du kanskje tilby deg å bestille for ham?
Han vil få god oppfølging der, bedre enn endoen og fastlegen hans har tilbudt fram til nå. Det beste vil være om han venter med antidepressiva til han har vært hos Lynx - da slipper han kanskje å starte med de i det hele tatt...

[smgj]

Tusen takk... jeg skal maile litt rundt!

[Anisa]

Jeg forsøker å så, og å vanne det frøet jeg kanskje har fått i jorda. Men jeg vet så altfor godt hvilken maktesløshet jeg har å kjempe mot... i tillegg til legetiltroen. Jeg forsøker å fortelle ... at de tunge tankene ikke slapp taket før jeg ble bedre - han kjenner min historie, kanskje kan det gi håp. Men funderer på om jeg kan gjøre noe mer. Dette er en mann som kan ha 30 år i vigør foran seg sammen med sin kjære kone.

Hvordan har hans kone det? Forstår hun alvoren?

Mon han evt. kunne identificere sig med problemet nemmere, hvis han mødtes med, eller besøgte en anden, jævnaldrende mand, der har været igennem det samme situation, samme diagnose, men traf andre beslutninger i sin tid, og har fået meget af livet tilbage, takket være det?

Jeg kender til en mand som måske kunne overtales til at hjælpe... Hører i hvert fald ofte, at mænd er mere lydhøre over for andre mænd, når først isen er brudt.

Du er bare et DEJLIGT menneske, smgj.

[smgj]

Jeg kjenner ikke konen hans så godt. Han har gitt inntrykk av henne som et forsiktig menneske, men jeg vet ikke i hvor stor grad det er tilfelle eller ikke. Kan nok ikke kontakte henne uten å gå via ham, og siden det ikke er omgangskrets så tror jeg at det er en vanskelig vei å bruke.

I første omgang tror jeg at jeg skal forsøke å involvere administrativ leder i bedriften, som også har kjent sykdom på kroppen) og forsøke å aktivere de helsegodene vi har for å få orget en time hos Lynx, som Bellis har god erfaring med. Og så presentere det som et forslag/tilbud fra bedriftens side. Tror det kanskje kan være mer "spiselig" for stoltheten til en mann som har vært vant til å jobbe for seg og kona, og til å klare seg selv.

Tenker at om han vil ha mer backup så kan jeg absolutt tilby det, men det må skje på hans premisser og jeg vil IKKE at han skal oppleve det som at jeg har utlevert han.

[smgj]

Da har jeg snakket litt med deler av ledelsen. Det er ikke uvilje mot å sponse første time hos lynx. Riktignok snakket jeg ikke med "rette vedkommende", men det tror jeg ordner seg.

Da er det å få servert det "på riktig, og spiselig" måte til kollegaen min....

Anisa... forhør deg gjerne hos den mannen om det er mulig. Jeg tror at det vil kunne være nyttig.

[smgj]

Da endte det opp med at jeg snakket med ledelsen her. De var slett ikke uvillige til å sponse en starttime. Så snakket jeg med legesenteret og da jeg fikk vite ventetiden (november!) så bestilte jeg rett og slett en time.

Deretter ønsket ledelsen at jeg skulle stå for kontakten med kollegaen min (det er jo grenser for hva en bedrift kan legge seg borti før det kan oppfattes som utidig press), så jeg skrev en epost til kollegaen hvor jeg forklarte hva jeg hadde gjort, og at jeg hadde gått så langt som å bestille i hans navn og at jeg håpet på tilgivelse for det - samt at han selv måtte kontakte senteret med manglende informasjon dersom han ville bruke timen.

Har fått direkte tilbakemelding på at han opplever det som å "bry seg " på en god måte og via omveier har jeg også fått høre at han har kontaktet legesenteret med den infoen jeg ikke kunne gi på hans vegne, og på den måten bekreftet at han ønsker timen.

Så krysser jeg alt jeg har for at legen ikke havner i søkelyset, at kollegaen min får prøve NDT og at det virker for ham. ...

[smgj]

I dag var kollegaen min innom igjen. Han hadde stiftet bekjentskap med noen gode dager... og erfart - som så mange av oss - at etter "opp som en bjørn" kommer "ned som en skinnfell". Likevel var han i godt humør, på grunn av gjensynet med "ork, tiltak og livsglede". Han hadde gjort en del hjemme, og vært på en treningstur med en tidligere kollega i de dagene og summa sumarum hadde det gått inn på overskuddskontoen selv om kroppen sa stopp.

Han har opprettholdt timebestillingen og tatt en prat med fastlegen som hadde stilt seg "avventende, positiv". Ja, og så hadde vel kona begynt å skjønne at "ork til å gå en tur, men ikke gjøre noe" ikke var vrang vilje, men mer en overlevelses-/overskuddstaktikk. Hun er selv nylig operert i et kne, så det kan vel ligge noe erfaring derfra også.

Videre fortalte han at "antidepressiva i skapet virket greit der den lå. Jeg sa vel noen ord om at jeg selv forbereder meg mentalt på "høsten" og at jeg pleier å få en dipp der og ikke så mye annet enn at jeg for min del nesten opplever samme futt som før sykdommen (men kan ikke løpe jojo, men må disponere litt mer) og at førtiårskroppen kjennes verre enn stoffskiftekroppen nå for tiden. (Les: krever mer restitusjon etc.)

Jeg håper det holder fram til han kommer til Lynx og at han har godt utbytte av det.