Det var vår. Jeg har nå i en tid kjent at jeg har vært altfor våken til kvelds, til tross for at vi her i heimen står opp kl 5:30. Har tenkt som så at enten må jeg begynne å trene mer enn de gåturene jeg har, eller så må jeg forsøke å redusere litt. På grunn av problemene ved klokkestilling i høst så bestemte jeg meg til å vente til klokkestilling i vår.
Så sammen med klokka gikk jeg ned fra 140mg erfa og 125mg erfa+25µg levaxin annenhver dag til 125mg erfa hver tredje dag og 125mg erfa+25µg levaxin de andre to.
Skriver det her så vet jeg når det skjedde.

Ellers er livet fint. Jeg har godt med energi til hverdagslivet og nok til å gjøre som i går - en 3-timers sykkel/gå-tur på tunge grusveier uten andre konsekvenser enn at jeg sov tungt og lenge i natt. Nei, musklene er nok ikke like byggbare eller "ivrige" som før, men de holder godt til jevn, hverdagsaktivitet. Jeg har da også passert 40 nå. Det jeg også har skjønt er at dersom jeg skal bygge opp gjennom trening så må det være via jevn og rolig økning sånn at medisin og hverdagsform henger med.

Nuvel - livet er fint og jeg har pågangsmotet intakt. Det er faktisk ett av mine første symptom... Humør og "mot". Så håper jeg at dette kan være med å gi håp til alle som sliter. Det går an å få det fint med stoffskiftesykdom. Det er ikke sikkert at det er så lett å holde seg "der" hele tiden, men sånn er det da med de som er "friske" også.
Jeg ser for meg min fase nå som et bilspill - man kjører raskest og mest problemfritt om man holder bilen på asfalten og i sporet, men man kommer fram om man er utpå grusen innimellom også, bare man klarer å styre inn igjen. Vingler våryr avgårde.