Jeg lurer litt på dette du kaller stress. Hva er det? Ligger det noe annet bak? Blant en del leger er det kjent at ubehagelige og vonde opplevelser, traumer, endrer HPA-aksen (The hypothalamic–pituitary–adrenal axis (HPA or HTPA axis), also known as the limbic–hypothalamic–pituitary–adrenal axis (LHPA axis)...Wikipedia). Da kan man få først høyt kortisol, deretter synker det. Pluss at en rekke andre hormoner kan bli skadelidne. Jeg kjenner ikke din historie, så jeg kan ikke uttale meg om den.

Men jeg kan fortelle kort om meg selv: Jeg har flere ulykksalige erfaringer bak meg, fra tidlig barndom og fremover i voksen alder. Det er sannsynlig at disse opplevelsene i barndommen var utslagsgivende for at jeg fikk hypotyreose. Uten at thyroidea ble begynt behandlet før jeg var 34 år. Jeg har flere ganger gått i terapi. Depresjon og angst er ikke fremmedord for meg. Først nå, med den kunnskapen jeg har ervervet meg siste halvannet år, vet jeg at disse terapiene (tradisjonelle snakketerapier, samt kognitiv terapi) retraumatiserte meg. Terapeutene satt med for liten kunnskap om at traumer sitter i kroppen, i nervesystemet og manifesterer seg blant annet i hvordan hormonene oppfører seg.

Mine hormoner falt, falt og falt. Til jeg lå mer eller mindre rett ut, utmattet, ute av stand til å jobbe, gå tur, trene, treffe venner. Livet ble rett og slett forferdelig slitsomt. Jeg begynte med hormoner, føst på Balder, deretter på Heggeli. Uansett hva jeg gjorde, på egenhånd eller i samråd med leger, følte jeg meg som et 50 % menneske. Noen ganger enda mindre enn det. Utmattelsen lå der hele tiden.

Jeg var kjempefrustert, jeg hadde brukt hormoner som kortisol siden 2009, likevel var resultatet såpass nedslående.

Via tilfeldigheter, som gjenlesning av Alice Millers bøker, og godt tipset av en god venns kunnskap, begynte jeg å lese om moderne traumebehandling. Brikkene begynte å falle på plass. Snakketerapi fungerer ikke fordi traumene sitter i kroppen. Snakking om traumer kan retraumatisere deg. Energien er låst fast i det som en gang hendte, kroppen fikk ikke fullført fight eller flight da kroppen opplevde å bli traumatisert. I fjor høst begynte jeg i kroppsbasert traumeterapi, Somatic Experiencing. Mye godt har hendt siden da, kortisondosen er nede på 1/3 av det den var, energien er hele tiden økende, jeg sover litt bedre, psyken er mye bedre, jeg orker mer og kan jobbe mer enn de siste årene osv.

Jeg ville bare gjøre deg oppmerksom på at det finnes flere veier å gå. Flere andre her inne har fortalt deg om sin vei. Spørsmålet er hvilken vei er rett for deg? Hva kan ha vært utslagsgivende for at hormonene dine falt?

Jeg håper du finner ut av det du sliter med, det er tungt å være der