Ny her og nydiagnostisert med lavt stoffskifte

[Kevlin]

..

Kan noen hjelpe meg med å tyde prøveresultatene mine?
Da jeg spurte legen sa hun bare at det var veldig lavt, og at jeg måtte love å ikke bli redd da jeg ba henne om å få utskrift av dem.

Anti-TPO: 556 (Lavere enn 60)
S-FRT3: 1,5 (3,0-7,0)
S-FRT4: 5,15 (8-21)
S-Tras: Negativ
S-TSH: 500 (0,5-3,6)

Takk for at du tok deg tid til å lese!

Hilsen T

Takk for presentasjon og Velkommen

Jeg vet ikke hva du har lest - eller hvor mye du orker av det;
men jeg vil uansett anbefale deg og først ta utgangspunkt i forsiden av Forumet og klikke deg videre på alle artiklene i midtstolpen - og siden innleggene i høyre marg.

Selv har jeg enda ikke rukket og klikke på alle linker i venstremargen - der blir det litt i hytt & pine

Du er forsåvidt en av de "heldige" - dvs du har fått utslag på den berømmelige TSH-testen;
det kan fort slå grusomt tilbake;
hvis fastlegen din styrer videre etter denne - se øverst midt på forsiden, der står følgende:

Leger behandler blodverdier, ikke sykdommen!
Det heter: TSH-tyranni

"Alle forestillinger, samt skolemedinsinens overbevisning om diagnostisering og behandling av hypothyreose kan like godt forkastes og kasseres uten at det på noen måte vil skade verdens befolkning. Tvert imot! I virkeligheten vil det gavne verden enormt.

Noe av det mest skadelige for hypothyreose-pasienter er fundamentet, som de fleste konvensjonelle behandlinger av hypothyreose er basert på, TSH-testen. Denne er vedtatt å være det eneste gyldige verktøy til diagnostisering og behandling av hypothyreose. Denne troen kjennetegnes av den konvensjonelle endokrinologi. Denne troen har pint og plaget syke mennesker i over tredve år. Denne troen medfører unødvendige og ubeskivelige lidelser og død.

Arven etter denne overbevisningen har skapt en verdensomspennende krise på folkesunnhetsområdet. En krise som koster samfunnet milliarder av hvilken som helst slags mynt i hvilket som helst land på jordkloden. Denne troen på TSH sin ufeilbarlighet må opphøre!"


Det er ikke akkurat slik at Anti-TPO (antistoff mot thyreo-peroxidas) ødelegger kjertelen din:

En 35-årig kvinde, der har det ad helvede til, og sådan har hun haft det længe.

TPO-antistoffer på over 800, TSH mellem 6 og 9, FT4 mellem 8 og 10 dvs. nedre grænse til "normalområdet". Hun har nu ventet på behandling i 7 år.

I mellemtiden har hun aborteret 5 gange og har nu opgivet at få børn, særlig da hun alligevel orker mindre og mindre efterhånden som årene går. Ægtemanden hænger på endnu, så længe det varer...

Hendes læge har besluttet at "de" skal vente med behandlingen indtil kvindens skjoldbruskkirtel er helt død. Lægen begrunder beslutningen med at "det er meget nemmere at behandle hypothyreose når der ikke er nogen kirtelaktivitet mere" og "der er ingen grund til at henvise dig til speciallæge, fordi jeg følger i forvejen instrukser modtaget fra endokrinologisk afdeling på byens hospital".

Problemet er blot , at det faktisk kun er undtagelsesvis at en skjoldbruskkirtel nogensinde dør helt, særligt da det IKKE er selve kirtelvæv som TPO-antistoffer angriber. TPO-antistoffer angriber IKKE skjoldbruskkirtlen.

TPO-antistoffer angriber Thyroid Peroxidase, dvs. det enzym hvis job det er at tilføje jod-atom(er) til T0-amine (forbindelsen mellem aminosyren tyrosine og transportprotein thyroglobulin) før det kan blive til thyroxin (T4) og i (meget) mindre grad til triiodothyronine (T3). Det resulterer i at der bliver ikke produceret thyreoidea-hormon nok til at opretholde normalt stofskifte. Man udvikler stigende hormonmangel, uanset at selve kirtlen ikke er (helt) død og heller ikke dør (helt) de næste 10, 20 eller 30 år.

Så mens lægen venter på at kvindens kirtel er død, før hun kan behandles.... kan det stakkels menneske se frem til år efter år med helbred der bliver værre og værre pga. tiltagende hormonmangel.

Så meget magt har en læge, uagtet at han ræsonnerer 100% FORKERT og kender end ikke det elementære om lavt stofskifte/Hashimoto's.

Hvilken lærdom kan man mon udlede af denne patienthistorie?

Anisa er rett & slett helt enestående - hun har i snart ti år bidratt her inne;


Mitt aller første møte med nettsted for stoffskifte var Meretes side - den ligger nå på forumet (link på forsiden - i høyre marg) og jeg anbefaler varmt:

Velkommen til min side om Hypothyreose.

Jeg har diagnosen Autoimmun Thyreoiditt, og det er mine erfaringer rundt dette som er grunnlaget for disse sidene.

På disse sidene har jeg samlet informasjon jeg har funnet om hypotyreose, binyretretthet, depresjon og PCO og litt om hvordan disse sykdommene behandles.

Jeg bruker nå Cortef (hydrocortison) for binyrer, og bruker Armour ®Thyroid (naturalthyroxin) for stoffskiftet.

Idet du har mer enn 60 på anti-TPO i tillegg til lave fT4 og Ft3 verdier så havner du i samme gjeng som Merete (og meg, for den del) dvs Autoimmun Thyreoiditt også kalt Hashimotos.

For noe lettlest og underholdende (faktisk, Ja) les Per Egil Hegges bok - den ligger også på Forumet (link øverst i venstre marg):

OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!
af Per Egil Hegge

Motto:
"Det hjelper da litt
nokre få forfrosne
at du er varm."
Halldis Moren Vesaas

Innholdsfortegnelse:

1. Teknologiens urokkelige pålitelighet og den menneskelige faktor
2. 1984: En annen person
3. 1986:En utbredt feiloppfatning
4. 1988: Reisen til Amerika
5. 1989: Lå det noe bak?
6. 1990: En uverdig handling
7. 1990: Det store auditorium
8. 1991: Storpolitikken melder seg på
9. 1993: Vendepunktet
10. 1995: Og dessuten har vi rettet på det nå!
11. 1995: Dr. Goebbels, formoder jeg………
12. 1996: Flere politikere melder seg på
13. 2000: Verden går fremover – eller?
14. Hva gjør en som rammes?

Forord
Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at jeg skulle oppleve det jeg skildrer på de neste sidene, ville jeg ha møtt utsagnet med en blanding av vantro og hån. Det gjør at også leseren vil ha sine tvil på noen punkter, og jeg har ikke vanskelig for å forstå det.

Jeg har vært i tvil om jeg burde - og kunne - skrive historien. I dens mange fasetter, dens oppturer og nedturer, i svingninger mellom fortvilelse, optimisme, nysgjerrighet og håp, har jeg levd med den siden 1984, og jeg skjønte i det minste at jeg måtte ha en viss avstand til den før jeg ville være i stand til å gi den en brukbar form. Når jeg til slutt har valgt å feste den på papiret, er det av tre hovedgrunner: Jeg tror den utgjør en viktig, om enn liten del av Norges medisinske historie. Dernest
tror jeg den kan tjene til å belyse hva som kan skje hvis autoritære, befestede strukturer, hva enten de finnes på det medisinske eller andre fagfelter, får herske og herje som de ønsker - og de ønskene kan være både brunstige og sterke. For det tredje - og det er det viktigste - tror jeg den kan være til stor hjelp for noen av dem som i nåtid og fremtid må slite med den gruppe sykdommer, skjoldbruskkjertellidelser, som er en vesentlig del av beretningens forelegg.

Den vil være til hjelp, håper jeg, både for dem som får sykdommen, deres pårørende, og de leger som skal forsøke å behandle den, og som etter hvert nok tar den litt alvorligere.

Den gjennomgående oppfatning - og dette var en sentral del av undervisningen av norske medisinstudenter helt til slutten av 1990-årene, spesielt ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo - var at det ikke er så farlig om man går med disse plagene noen år, inntil pasienten og legen kan være helt sikre på at det ikke er noe annet. Dette var og er rav ruskende galt. Det er dessuten tvilsomt om det er i samsvar med sentrale legeetiske prinsipper. Følgelig er det ikke morsomt for den lille håndfull av norske professorer som nå sitter i aftensolen og vet at ett av deres bidrag til norsk medisin er at de var med på å gi 15-25 årskull av våre leger en utilstrekkelig oppfatning av en bestemt sykdomsgruppe og dens konsekvenser. Det har altfor ofte resultert i en uforstående holdning fra altfor mange legers side til en gruppe pasienter med alvorlige og sterkt livskvalitetsreduserende plager. Jeg har vært i kontakt med et par av dem, og det skal sies til deres ros at de ikke har det for godt med seg selv.

Dessuten er det en gjennomgående erfaring fra mine førti år som pressemann at maktmennesker som oppkaster seg til eksperter, uansett fagfelt, ofte blir farlige. De blir farlige fordi makt virker på dem som et narkotikum. Jeg kjenner ingen andre avvenningskurer enn innsyn og avsløring. Det eneste forebyggende middel jeg vet om, er mekanismer for maktfordeling på flere instanser, flere organer, flere personer.

En annen gjennomgående erfaring fra mine opplevelser i byer som London, Moskva, Washington og Praha, og i Rikshospitalets korridorer, er at heller ikke eksperter er ufeilbarlige, aller minst de som hevder å være det, og som skånselløst bruker sitt selvbevisste krav på ufeilbarlighet som sitt fremste, mest nådeløse og mest uberettigede maktredskap.

Et vanskelig problem ved fremstillingen er navnebruken. Jeg har valgt å navngi svært få av deltagerne på ”rollelisten”. Følgelig er heller ikke personer som muligens lar seg identifisere av dem som kjenner miljøet, navngitt, enda de lommekjente nok kan bruke tidsangivelser, titler og stillingsbeskrivelser til å utpeke dem. Da får de ta seg det bryet. Årsaken til at jeg navngir så få, er ikke et ønske om å spare dem. Men noen av dem har familiemedlemmer med samme etternavn, og det er av hensyn til dem at navnebruk i norsk presse er mer restriktiv enn i land utenfor Norden. Andre har støttet meg, mot egne kolleger, på en måte som gjør at de av de mer nidkjære kunne risikere å bli beskyldt for manglende lojalitet mot sin egen stand. Derfor navngir jeg heller ikke dem. Jeg mener at slike beskyldninger er helt grunnløse, men disse personene har ingen garanti for at det vil spare dem for ubehageligheter, slik deler av legemiljøet dessverre fremdeles er. Dette kompliserer fremstillingen litt og gjør det litt vanskeligere for leseren å holde personene fra hverandre.

Imidlertid har ikke bare beretningen, men også personene, tror jeg, så pass stor historisk interesse at jeg til Riksarkivet overleverer et eksemplar av dette manuskriptet med en navneliste som identifiserer de fleste av dem som er omtalt anonymt. Jeg kommer til å be om at den oppbevares i lukket arkiv til 1. oktober 2030, altså med den 30-årsklausul som er vanlig i slike tilfeller. Mange av dem som er omtalt, enten de er navngitt eller kjenner seg igjen, kommer ikke til å like det. Over dem gråter jeg temmelig tørre tårer.

Det er en overraskelse som for meg er større enn den jeg nevner i begynnelsen av dette forordet. Er det noe jeg aldri drømte om, er det at jeg skulle ha noe å bidra med som veileder i folkeskikk. Jeg har et gemytt og en så vidt direkte form at jeg ikke regner det som min fremste ekspertise, for å si det forsiktig. Det ville forbause meg hvis jeg er alene om den oppfatningen. Og det som har gjort inntrykk blant medisinerne, fra professorer og nedover, er når jeg har måttet si: ”Hvis det står slik til blant dere at JEG, av alle, har folkeskikk å lære bort, da er det ikke noe kvalitetsstempel for dere.”

Den har de skjønt. Og de har gjort som den unge mann i Matteus-evangeliets kapittel 19, om hvem det står skrevet at ”han gikk bedrøvet bort”.

Det har også mange av pasientene - og med langt større grunn til bedrøvelse.

Oslo, våren 2000.
Per Egil Hegge

Det er ikke absolutt alt Hegge skriver stemmer 100% -
mtp på hvordan Levaxin virker oa -
men det er ikke til forkleinelse; det er et veldig godt stykke arbeide. Kudos til Hegge