Diagnostisert etter "depresjonsymptomer" - mai 2010

[Pingvinen]

Det er sommer, sol og jeg har faktisk badet i 15-17 grader varmt (KALDT!) vann uten å daue. Det må da bety at det er nok hormoner som surrer rundt for nå iallfall. Det meste av symptomer etter forsøket mitt har forsvunnet allerede, bortsett fra at jeg har litt tørr hud på leggene og litt mer kviser enn vanlig. Det siste kan også komme av at jeg ikke klarer å holde meg nok unna melk&tørrmelksprodukter. (Ost og smør går heldigvis greit.) Men sånn generelt så fungerer skrotten rimelig bra. Det som plager meg mest nå er rett og slett de ekstra kiloene som jeg burde ha blitt kvitt. Men de ser ut til å trives litt for godt på meg. (Enn om jeg kunne donert 5-15 til Pingvinen ...)

Jeg tar med glede imot de kiloene smgj!

[smgj]

Det er sommer, det (har vært) sol og stoffskiftemessig ser livet bra ut igjen. Aktivitetsnivået mitt har økt bra, jeg har startet med geocaching og det innebærer MANGE korte og lengre turer. Dette er enten i bil, på sykkel eller til fots. Og enten i by, langs veier eller i skog og mark. Så det er allsidig lavterskelaktivitet. Jeg har til og med kjørt noen sworkit-økter (en treningsapp som setter opp enten tabata-økter eller stretchingøkter etter angitt tid). Disse har vært korte og få, men jeg ser på det som STORT at jeg igjen har lyst og ork til aktivitet, at det ikke er noe som må gjennomføres motvillig med tvang. (Det har jeg stoppet med.)

Symptommessig røyter jeg fremdeles, og har noe høy hvilepuls så jeg regner med at jeg er litt "opp" nå. Gidder ikke spandere prøveark på dette, men kan jo flytte på de lusne 25µg-ene levaxin jeg tar annenhver dag til et lengre intervall om jeg vil. Ellers er humøret rimelig stabilt, og godt er det siden det er litt anstrengt på hjemmebane og strikk trengs i høy grad.

Vekta ligger stabilt. Og det er godt siden jeg har vært langt utenfor den smale sti i båtferien. Vel - jeg har ikke vært utenfor den glutenfri sti, men det har vært en god del cider og litt potetgull og litt mer liberal mat (litt glutenfritt brød med sjokoladephiladelphia etc). Men det har også vært milelange (seriøst) cacheturer i kystterreng og lite småspising og mye salat i stedet for potet etc, så altialt er jeg vel fornøyd med tingenes tilstand.
Den største skyen i horisonten nå er svigersbesøk. De er hyggelige folk, men kjenner ikke "sin besøkelsestid" for å si det sånn. Og jeg er vant med først å være enebarn og siden med tosomheten, så å være fire stykker med ulike mat- og hygienevaner i samme hus i lengre tid, det sliter på meg.
"Guests, like fish, begin to smell after three days." - Benjamin Franklin ... og da blir en måned lenge.

[Vigdis]

Kan du ikke i god tid før neste besøk snakke med din bedre halvdel og bli enige om å ha kortere besøk? Jeg hadde aldri klart slike maratonbesøk! Jeg er ikke enebarn, men nyter å ha gjester noen timer av gangen, av og til overnatting for en natt. Skulle jeg hatt besøk over lang tid tror jeg vi kunne risikert å bli uvenner. Jeg nyter å ha egen tid. Folk er forskjellige, jeg har venner som har folk rundt seg hele døgnet, som sikkert ville blitt desperate av min livsstil!

Ellers er det fint å høre at du er i god form

[Nielsigne]

At ha besøg i en måned er umenneskeligt, ville jeg jo sige. Det går bare ikke ... Selv hyggelige folk bliver det modsatte, når man deler hus i for lang tid. Og det blir man også selv ..... Har I ikke et par Bed & Breakfast eller sådan noget i nærheden, så man kunne veksle lidt?

Nielsigne

[smgj]

Takk for omtanken. Jeg har forsøkt å få min bedre halvdel til å forstå dette, men det er ikke så veldig enkelt. Han har dessverre en tendens til å tro jeg ikke mener det jeg sier før jeg setter hardt mot hardt. Den andre siden av saken er at de treffes svært sjelden, så jeg kan vel se behovet. Men blir det så ille som jeg frykter så kommer jeg rett og slett til å legge min ferie til den tiden og reise bort, neste år.

[Nielsigne]

Suk. Det kan være hårdt arbejde at få forskellige grænser til at nå hinanden ..... Og 'hårdt mod hårdt' er mange med lavt stofskifte nok ikke eksperter i. Jeg selv er i hvert fald ikke. Men jeg mener, man behøver virkelig ikke ha lavt stofskifte eller nogen andre sygdomme for at mene, at en måned med svigerfamilien er meget - for meget! Jeg tror ikke, jeg kender nogen, der ville føle sig godt tilpas med det. De, der kommer tættest på at kunne det, har boet 'sammen' i en husstand bestående af flere små huse. Har man et stort hus eller et anneks eller to, kan det måske bedre gå ... Eller hvis der er mulighed for, at de kan overnatte andre steder ind imellem.

[Pingvinen]

Nå ble jeg nesten glad for at svigerforeldrene mine erklærte meg død i -95.
Jeg hadde rett og slett ikke takla besøk av dem i en måned. her snakker vi om ei som er utslitt etter et helgebesøk.....
Det er faktisk noe av det vanskeligste med forhold, dette med og forstå hverandre og respektere hverandres behov og grenser.
I mange år var jeg "snill pike", men er det noe livet har lært meg så er det at jeg må si fra, men i forhold er det likevel ikke lett.
Du får reise litt på ferie selv i perioden de er der for og få litt ro og fred rundt deg, eventuelt legge opp til mange geocoach-turer.

[Nielsigne]

erklærte meg død i -95.

......
Man kan nu også have megen glæde af at gå for sig selv, slet og ret. Jeg har været mange år om at lære det, men nu går jeg og lægger mig, når jeg har brug for det. I en hel måned ville det ikke gå uanset hvad. Jeg er helt enig med dig, Pingvinen, en weekend er rigeligt .....

[smgj]

Nå ble jeg nesten glad for at svigerforeldrene mine erklærte meg død i -95.
Jeg hadde rett og slett ikke takla besøk av dem i en måned. her snakker vi om ei som er utslitt etter et helgebesøk.....
Det er faktisk noe av det vanskeligste med forhold, dette med og forstå hverandre og respektere hverandres behov og grenser.
I mange år var jeg "snill pike", men er det noe livet har lært meg så er det at jeg må si fra, men i forhold er det likevel ikke lett.
Du får reise litt på ferie selv i perioden de er der for og få litt ro og fred rundt deg, eventuelt legge opp til mange geocoach-turer.

Det er planlagt! Jeg har bestilt billetter og hotell til geocaching megaevent i Praha (langhelg) ... og jeg og mannen skal på weekend-dansetur på Hamar den ene helga - og ja, jeg skal cache i nærområdet også.
Jeg vetta pokker hvorfor han synes det er umulig å si ifra - han er da voksen og sier selv at han opplever det som "for mye" når det bikker 14dager, men men...

Nei, jeg satser på at det går. De er som sagt langt fra de verste, men det er som dere sier lengden på besøket som rett og slett sliter. (Når det gjelder legging og sånne ting, så mener jeg at folk som bor hos meg så lenge ikke har "krav" på at jeg sitter oppe med dem, så jeg legger meg når jeg er trøtt - og siden gjesterommet ligger rett ved kjøkkenet så blir det nok også ufrivillig vekking på dem når jeg drar på jobb, så den slår begge veier. Og svigermor er fantastisk til å både sette på klesvask og lage mat - så alt er absolutt ikke bare svart - det er bare behovet mitt for privatliv og "mitt liv" som lider. Samt at jeg av og til blir utenfor siden svigerforeldrene mine ikke er så gode i engelsk/naturlig nok finner det lettere å kommunisere på morsmålet, som jeg bare kjenner 10-12 ord av. )

[Anisa]

Jeg vetta pokker hvorfor han synes det er umulig å si ifra - han er da voksen og sier selv at han opplever det som "for mye" når det bikker 14dager, men men...

(...) så alt er absolutt ikke bare svart - det er bare behovet mitt for privatliv og "mitt liv" som lider. Samt at jeg av og til blir utenfor siden svigerforeldrene mine ikke er så gode i engelsk/naturlig nok finner det lettere å kommunisere på morsmålet, som jeg bare kjenner 10-12 ord av.)

Hvis de kommer (meget?) langvejsfra, da er måske korte og lidt mere hyppige smutture ikke helt så enkelt at gennemføre, hvis de også er ældre og ikke rejsevante? Det kommer også lidt an på om de har andre børn end din mand.... eller om han er den eneste søn, eller hvad ved jeg. Når man kommer op i årene, da bliver man (smertelig) klar over at tiden går, og hvis man ikke bruger den til det man mener er vigtigt, da kommer den ikke tilbage. Det kan være, at det er sådan de ældre tænker, fordi efter de 60 år kan hver næste dag, uge, måned eller år også blive den sidste og derfor betragter de måske hvert et gensyn som en gave? Hvis din mand også tænker disse tanker af og til, kan det være svaret på hvorfor han måske ikke ønsker at sige fra? Who knows...