Liten tillit til legers kunnskap om lavt stoffskifte på dette forumet

[smgj]

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

[Bettie B.]

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

Jeg støtter det smgj skriver. Fastleger skal kunne litt om alt. De har grunnleggende kunnskaper om thyreoideafunksjon og -sykdommer, men hvis du er en av dem som ikke responderer på standardbehandlingen, er det dessverre ikke så mye hjelp å få. Da er alternativene
1) enten å fortsette å være mer eller mindre skral med Levaxin, eller
2) å lese seg opp selv, skaffe mest mulig informasjon om sykdommen og alternative behandlingsmåter.

Jeg gikk først på Levaxin i noen år, men opplevde at formen var svingende, og jeg hadde fortsatt en god del symptomer. Det naturlige var da å henvende seg til fastlegen først. Jeg har hatt samme fastlege i mange år, har likt henne godt, og har i lang tid fått god omsorg og behandling. Men da jeg ikke ble bra nok av levaxinbehandlingen, hadde hun ingen alternativer å tilby. Hun hadde prøvd å gi noen pasienter Liothyronin i tillegg, men disse hadde fått bivirkninger og hjertebank, så hun mente ikke det var noen vits i det. Etter hvert hadde jeg lest om naturlig thyroid på dette forumet. Da jeg spurte om å få prøve det, fikk jeg til svar at det hadde hun ikke noen erfaring med, så det kunne hun ikke skrive ut til meg.

Naturlig konsekvens var da å oppsøke en privat lege som tenker "utenfor boksen" som de norske skolemedisinerne ofte later til å befinne seg i, og få resept på alternativt medikament.

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

[Mod]

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

Det är inte "örtmedicin" eller "naturläkemedel" Bettie B. menar när hon skriver "alternativ behandling". Det är om ett annat och bättre läkemedel än vad våra läkare föredrar att behandla hypotyreos med. Du kan få en uppfattning om detta, om du klickar på den här länken: Proteststorm mot Läkemedelsverket: Sköldkörtelpatienter nekas medicinen som gör dem friska: "Här finns barn som vädjar för sina mammor, makar som vädjar för sina respektive, även en före detta man skickar in brev!".

[Vigdis]

Jeg tror at uansett hvilken sykdom du sliter med, så er det et gode å selv ta aktivt del i tilfriskningsprosessen. Mange syke ender i en offerrolle, hvor det er synd på dem etter mange år med kroniske plager, men de er uvillige til å ta i mot råd. De foretrekker å sitte å sutre. Dette er kanskje satt på spissen, men jeg har sett dette mange steder. De vil ikke plages med en mulighet til en endring av livet sitt.

Her opplever jeg at mange er kronisk syke etter mange år med undermedisinering, feilmedisinering eller feil diagnose. De er ikke interessert i å sitte å klage, men leter etter løsninger. Det er en forskjell på å være orientert mot løsninger enn å stå på stedet hvil.

Leger er mennesker. Mennesker kan feile. Dagens medisin er så stor og omfattende at det er vanskelig for en enkelt allmenpraktiker å ha et overblikk. Som mange av de andre skriver i svaret til deg er skjoldkjertelsykdommer ofte mer omfattende og besværlige enn det legene lærte i studiet sitt. En feil i skjoldkjertelen påvirker hver eneste celle i kroppen. Dermed kan vi som underdoserte, ikkedoserte eller feildoserte ende opp med symptomer på mange andre sykdommer. Sykdommer som vi kanskje ikke har, men da får medisin mot, i stedet for å bli adekvat behandlet med det vi trenger.

[smgj]

Jeg var ikke ute etter å kritisere forumet. Jeg ville bare påpeke at jeg, som ny i denne verdenen, blir skremt av å lese at (nesten) alle her har så dårlige erfaringer med leger. At det store flertallet av dem kan så lite. På den annen side forstår jeg hva dere mener, selv om jeg håper jeg ikke må gjøre alle de samme dårlige erfaringene. Her i huset er det fremdeles mange løse tråder, som jeg håper vil samles i en mer håndgripelig knute til uka. Da skal jeg fordype meg i diagnose og mulige behandlinger, og stille forberedt i møte med helsevesenet. Takker for svar, alle sammen :-)

Husk også at vi har alle vært i en prosess over kortere og lengre tid. Ingen av oss våknet brått med tanken om at "vi ikke alltid kan stole på at den behanlingen legen vil gi vil være den beste" - det har vært en prosess. Og for de fleste av oss en prosess som følge av hva vi har kjent på kroppen og hva vi har tilegnet oss av kunnskap underveis. Jo mer kunnskap, jo større evne til å vurdere og velge. Men ingen fikk den over natta. Jeg vil tro at forumet framstår som det det gjør på grunn av at det har blitt en samlingsplass for oss som "vil mer".

De som er fornøyd og føler seg bra på den behandlingen de får av sin lege finnner du rett og slett ikke her, fordi de ikke opplever behovet. Det betyr ikke at de ikke finnes. Men jeg frykter også at det finnes folk som burde ha vært her, men som ikke er her... og de er det synd på - fordi mange kan bli bedre også.

Jeg startet med standardbehandlingen og BLE mye bedre på den... såpass mye bedre at jeg ble for kravstor for min fastlege siden jeg ikke ville godta at de bivirknigene jeg hadde på levaxin skulle være en del av resten av livet mitt. Iallfall ikke når det fantes andre ting å prøve også. Jeg har en venninne, som synes (iallfall forreløpig) at bivirkningene er til å leve med og ikke gidder å gjøre noe mer. Det er hennes valg, og ikke noe jeg verken kan eller vil gjøre noe med før hun selv eventuelt bestemmer seg for noe annet. Men hun vet iallfall at det er muligheter - og kommer hun fram til at hun trenger mer kunnskap så vil jeg sende henne hit. Fordi jeg som sagt tror det er viktig å lære seg mest mulig selv.