helgemann

[Jerene]

OBS! REN UTBLÅSNINGSTRÅD

Jeg har det for tiden tungt! Veldig tungt!. Denne tråden skulle vel egentlig handle om stoffskifte. Kanskje jeg skulle ha skrevet dette en annen plass? Kanskje jeg skulle ha skrevet på hjemmesiden min, i stedenfor her? Eller kanskje på wordpress? Egentlig skulle jeg hatt en søppelplass å tømme mine tanker. En psykolog hadde vært tingen, men å snakke hverdagslig med en psykolog går ikke, det blir for dyrt. Et dyrt vennskap! Jeg avsluttet behandlingen med psykologen i fjor, etter å ha gått hos hos han i mange år. Jeg hadde ikke noe lengre å prate om, rydde opp i. Og for tiden har jeg ingen jeg kan prate med her. Hjemmepsykiatrien jeg hadde, fikk jeg lite utbytte av. De forstod meg overhodet ikke. De kunne ikke se meg som helt menneske. De fokuserte kunne på det psykiske. Og når de truet meg med å umyndiggjøre meg, for å få meg til å gjøre slik de ville, da sa jeg stopp!, dette gikk over alle støvelskaft!

Tiden med hjelp i fra det offentlige, har gitt meg mer hodebry enn gavn. Men til slutt ville de høre på meg, og gi meg det jeg hadde krav på å få. Nemlig varig uføretrygd. Jeg har nå fått en sikker inntektskilde, noe jeg aldri har hatt før. Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs. Men heldigvis er den tiden nå et tilbakelagt stadium. Nå må jeg slite med ettervikningene.

Livet mitt har vært preget av nederlag på nederlag. Jeg skal liksom ikke få lov å ha det godt, jeg skal liksom pines og plages, hver eneste dag. Jeg skal liksom ikke få lov å beholde noe ting. Katten jeg kjøpte, måtte jeg gi i fra meg, fordi jeg ikke klarte å ha den lengre. Helsa min satt en galant stopp for det! Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen. (Og ikke nok at synet svikter når jeg kjører, men også ting jeg ønsker å bruke på bilen. Å sette inn cd-spiller i bilen, er bare å glemme, for da slokner batteriet hver gang! Og tror du ikke at vinterdekkene jeg kjøpte også var feil med????!!!!! 3 av dekkene var rett vei, mens den fjerde var feil vei... til alt sammen!!!!!!!!!) Det siste nederlaget mitt, er at jeg må bruke høreapperat...!!!!

Å føre en normal samtale er nesten håpløs! I tillegg må jeg slite med tinnitus. Og, som ikke det var nok, er pengekassen min ganske så tom nå før jul. Kan hende jeg får skrapet sammen litt penger til å kjøpe meg ei skjorte. Men den brukte dressbuksa som er gammel, må jeg nok beholde enda en stund. Siden det koster mange penger å investere i en ny en. På toppen av det hele, ble det feil på mitt nye kjøleskap...!! Så da må jeg leve på mat jeg ikke tåler. Som brød, syltetøy og slike ting. Ikke rart jeg egentlig bare har lyst til å
Det blir jo ikke bedre, når små søsknene mine kommer seg dit de vil, mens jeg må slite meg fram. For hvert steg jeg tar, står det ti djevler å holder meg tilbake!!!!!!

Nå for tiden, har jeg på en måte gitt opp det hele. Jeg lar alt bare skure og går. Jeg bryr meg ikke lengre. Å flytte som er min store drøm, er lite vits. Siden jeg er så glad i familien min, og veldig familie kjær. Å sitte alene i en stor by, langt borte i fra familien, har jeg dårlig erfaring med!

Og nå når jula er kommet, blir det enda værre. Da blir jeg på mint om alle de tingene jeg går glipp av, og ikke får være med på. Egentlig savner jeg et felleskap, som jeg ikke har. Å bo hjemme sammen med mor, går ikke bra. Siden vi har så lett for å krangle, og å bli frustrerte på hverandre.

Det var kanskje ikke så lurt å selge katten min, men jeg hadde ingen alternativ! Jeg hadde ikke plass til den i min nye leilighet. Og ikke kunne jeg gi den det den trengte. Så da var det jo egentlig best å gi den i fra meg. Men akkuart nå, har jeg mest lyst å bare gi

...for det er prøvelser og atter prøvelser i livet mitt. Det berømte lyset i tunnelen finnes ikke for min del!!!!! Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...

Mandag hadde jeg en real krangling med familien min. Jeg ble så forbanna at jeg dro hjem til meg selv! Hvorfor må de kreve så mye av meg, og de gnager på mine negative sider? Hvorfor kan de ikke akseptere at jeg er den jeg er? Hvorfor kan de ikke akseptere at det er mange ting jeg ikke takler? Som f.eks. det å få høreapperat. For de, så var det ingen problem, det var bare å stikke apperatet i ørene, og gå ut på gata, og være glad og lykkelig. Men for meg er det ikke slik.

For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle. Søster klager hele tiden på meg, og jeg klager tilbake på henne. Hun krever at jeg skal være blid og glad. Jeg skal stråle som solen, slik at hun kan slikke og nyte den. Hun er sint for at jeg er trist. Hun mener at jeg ikke unne henne noe godt, at jeg er sjalu og egoistisk. Men hvorfor kan jeg ikke være trist? Hvorfor kan jeg ikke få sørge i fred?

Jentene har det så lett, det virker sånt på mor og søster. Hvorfor klarer de ikke å forstå at jeg har en annen natur? At for meg, så er det ikke bare å skru på en bryter, og prate i vei. I lukket forum, med en psykolog, eller andre steder, hvor jeg kan "være i skjul", er det lettere å prate om mine ting. Men å prate om de samme tingene til mor og søster, og de bare bagatilisere det hele, og mener jeg er alt for oppghengt i stoffskifte og slike ting. De mener at jeg bruker stoffskifte som skjold. Nei, jeg orker ikke å prate om mine ting til de andre. Særlig når det blir på den måten. At de krever at jeg skal stå rakrygget, og bare kjøre på, og ikke legge meg ned, når jeg har det tungt og vanskelig. Men hvorfor kan jeg ikke få lov til det? Synes synd på meg, være inne i min hule, for så å komme ut, når været har blitt bedre? Hvorfor må de to jentene i livet mitt, knuse huledøren min, og hale meg ut???? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være i fred, men min sorg og smerte, for så å komme ut, når jeg har fått bearbeidet alt sammen?????????

Jeg måtte virkelig spørre søster og mor, om de aldri var fornøyd med meg? Gjorde jeg aldri noe godt? Vare det bare negative ting med meg? Da ble søster sint og forbannet, og kalte meg for egotrip, at hun ikke orket å høre på mine egoistiske tanker, så gikk hun ut i gangen, og furtet der. Mor er jo r æ v dilter, og mener at søster har rett, og at vi skal bære henne på hendene våres. De mener jeg var egoistisk, den dagen søster kom hjem med bestått vitnemål i hendene, og jeg bare satt der, sur og lei. Men jeg var det fordi jeg hadde så mange negative tanker å slite med. Tanker om det å få høreapperat, tanker om alle nederlagene og smertene som dukker opp i utide hos meg. Men å forklare det, var ingen vits, tenkte jeg. Fordi de bare ville ha sagt "...nei, nå må du slutte å tulle, opp med hummøret, det er mange unge som bruker høreapparet, opp og hopp!!!...." Nei, jeg vil ikke opp og hoppe! Jeg trenger tid på å komme igjennom alt dette! Men DET skjønner de vist ikke......

D R I T T og D R A ><

Oi.

Du skriver at tråden ikke handler om stoffskifte, men jeg er ikke sikker på det. For jeg vet at om jeg slutter å ta Levaxin så kommer jeg i det humøret, jeg også. Jeg misunner deg ikke. Men jeg må bare spørre om du er sikker på at du tar stor nok dose nå?

Jeg har hatt høreapparat siden jeg var fire år. Du må bare finne en måte å forklare dem hvordan du har det, og hvilke situasjoner som er vanskelige for deg. For all del ikke rett fra levra, men godt tenkt gjennom på forhånd, for det er ikke lett å få andre til å forstå hva det innebærer å høre dårlig, eller ikke i det hele tatt.

Du kan jo ta en titt på disse lenkene

http://deafnet.no/
http://www.hlf.no/

[Vigdis]

Hei helgemann!

Jeg har trukket ut noen sitater av det du skriver om. Og jeg tror mye av dette handler om stoffskiftet ditt, som også Jerene skriver.

Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs.

Late og giddaløse kan vi bli av å ikke ha en optmal dose med stoffskiftemedisiner. Er du riktig dosert? Har du vurdert å følge n'Finns gode råd om å dosere deg oppover til du blir overdosert, og så legge deg rett under det? Der har du sannsynligvis ditt gode og velfungerende område! Ellers er det viktig å informere helsevesenet om symptomer.

Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen.

Jeg tror at å ha dårlig syn i mørket er et typisk hyposymptom, altså ikke optimalt dosert.

Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...

Å være så langt nede at du går med suicidale tanker kan være at du er underdosert. Hormonene holde ross oppe. uten hormoner dør vi. Stoffskiftehormoner er viktige saker for å holde oss gående. Og å finne den akkurat rette dosen er som å gå fra å leve i en sort-hvitt tilværelse til å oppleve at dagene får farger, at sansene våkner.

For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle.

helgemann, du skriver på den nedre linja di at du fikk diagnosen hypo i 09. Mange bruker ett år på å komme opp i riktig dose. Og har du leger som holder deg på for lav dose for lenge, kan det ta enda lengre tid.

Du må fortelle omverdenen, mor, søsken og andre, at det tar tid å komme tilbake til et optimalt liv. Du er syk og kan ikke kreve det umulige av deg selv ennå.

Lykke til, husk at du er ikke alene om dette!

Hvor mye levaxin bruker du nå? Har legen ut fra at du sliter med psyken vurdert å legge til Liothronin, syntetisk T3?

[Sonja Midtlien]

Selv om jeg aldri kan sette meg inn i hvordan du har det, skjønner jeg det på mange måter likevel. Det hjelper deg kanskje ikke å vite at du ikke er alene om å slite slik. Men du er i alle fall ikke alene om å slite!
Jeg tror mange av oss her forstår hvordan det er å ha pårørende som ikke skjønner hvordan man har det. Man ser jo så "frisk" ut på utsida!

Jeg har ikke noe høreapparat. Men jeg må ta insulin hver dag, og det hender faktisk at jeg gråter av sinne når jeg må sette sprøytene. Setter fire sprøyter hver dag, en om morran og tre om kvelden. Jeg trengte ikke denne sykdommen også! Jeg hadde i grunnen nok med de andre kroniske sykdommene mine. Men nå er det en gang slik at skal jeg leve, så må jeg ha insulin.

Du kan kanskje klare deg uten høreapparat, men det blir vel vanskeligere for deg å fungere med omgivelsene?
Det hender jeg gråter over at jeg må ha spesialseng for å kunne få sove om natta. Og jeg kan være eitrende forbanna hver gang smertene nærmest invalidiserer meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne smerten? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en ulykke kommer sjelden alene. Er det noe som går på tverke, kan du banne på at enda mer går på tverke. Gjerne samtidig.

Det er tungt psykisk å ta i bruk hjelpemidler for å klare hverdagen. I tillegg til senga har jeg måttet få forhøyet toalettsete, og en krakk jeg må bruke for å få på meg sokker og sko. Nå ser det ut til at det må monteres rekkverk i trappa ute her, for jeg har fått helt sperre for å kunne gå opp den trappa uten støtte. Og det enda så mye som jeg trener hver uke! Jeg trener både balanse og styrke, selv om jeg trener i vann.

Etter at jeg fikk diabetes også virker det som om foreldrene mine forstår litt mer av at jeg også sliter. For de har jo diabetes selv, i alle fall moren min. Faren min er vel i faresonen han også.
Men før har det vært mange tunge stunder der jeg har følt at ingen har forstått hvordan jeg har det.

Hvordan tror du det hadde vært for deg å få komme bort litt, fått komme til et sted der du kunne ta vare på deg selv, hvile og bruke tiden til å bygge deg opp og jobbe med problemene dine? Kunne det være aktuelt å be fastlegen din søke deg til et slikt sted, som en form for rekonvalesens, rehabilitering, opptrening etc.?

Veldig synd at du måtte gi fra deg katten. Man blir jo så ufattelig glad i slike små firbente! Heldigvis har jeg fremdeles krefter til å ta vare på Småkatt:



Jeg håper inderlig at du får det bedre, og at du ikke velger den utveien du nevner i innlegget. For den er ikke noen løsning.

[Jerene]

Jeg tror at å ha dårlig syn i mørket er et typisk hyposymptom, altså ikke optimalt dosert.

Stemmer det. Det pussige er at det er mye mer oppmerksomhet på nattblindhet når det gjelder bikkjer med hypotyreose enn når det gjelder folk. Skal man le eller gråte.

Tinnitus, som Helgemann nevnte, er også et hyposymptom.

Men så kan begge deler skyldes sykdommer som gir hørselsproblemer - tinnitus er et symptom på morbus meniere, og dårlig nattsyn følger med retinis pigmentosa.

[Jerene]

Deafness is a very characteristic and troublesome symptom of hypothyroidism. Both nerve and conduction deafness and combinations of the two have been reported, and vestibular abnormalities have also been demonstrated. Serous otitis media is not uncommon. Two-thirds of patients complain of dizziness, vertigo, or tinnitus occasionally: these problems again suggest damage to the eighth nerve or labyrinth, or possibly to the cerebellum. Whatever type of deafness is present, there is marked improvement after thyroid therapy. Acute thyroxine depletion caused by total thyroidectomy has no deleterious effects on hearing up to 6 weeks(11). Acquired hearing loss in association with adult-onset hypothyroidism should be distinguished from the sensorineural deafness of Pendred's syndrome. In the latter, treatment of hypothyroidism does not correct the hearing defect. Night blindness is not uncommon. It is caused by a deficiency in the pigment retinene, which is required for the adaptation to dark.

http://www.thyroidmanager.org/Chapter9/9-frame.htm

[Oppognedform]

Hei

Her var det mye.....jeg anbefaler deg kun en ting....kjøp boken "The Secret" på norsk Hemmeligheten og les denne flere ganger. Livet ditt kommer til å bli lysere og ditt indre . Jeg lover ! God Jul fra meg

[knokkel]

Hei Helgemann!

Den 21. Desember er det mørkeste døgnet på vår del av kloden. Det var da du skrev innlegget ditt. Det føles lenge siden sommeren, og det er lenge til våren. Sånn føler iallefall jeg det...

Jeg lurer på Helgemann, har du sånne tanker om sommeren også?

Ikke undervurder mørketiden! Tanker som får oss til å gråte om vinteren, blåser vi i om sommeren. Enig? Når fuglene synger og solen skinner, tenker vi annerledes.

Du skriver at du bor alene i en liten leilighet. Har du hørt om "brakkesyke" eller "cabin fever"? Jeg vet ikke hvordan du har det sosialt, men jeg blir lettere sinnsyk på denne tiden av året, når jeg er mye alene i huset. Det er mørkt ute, lite å finne på. Når jeg ikke jobber, får jeg heller ikke det sosiale "stimuli" av ting som skjer på arbeidsplassen. Julebord og lignende.... Det er tungt. Spesielt når jeg ser "de andre" som haster i vei fra den ene "sammenkomsten" til den andre. Og er så glade .....

Det som jeg har merket hjelper meg litt, er faktisk solarium. Jeg ligger ikke mer enn 7 minutter en eller to ganger i uka, men i de minuttene forsøker jeg å forestille meg fuglesang og sandstrender. Jeg blir oppløftet til sinns av det, tuller ikke! Ny energi.... Og så lite sol får du ikke hudkreft av!

Men hvis det kunne være lysmangel du lider av, så hjelper ikke solarium. Det er en helt annen lysfrekvens, eller hva det heter. Det finnes spesielle lamper å kjøpe for å forebygge mørketids-depresjoner. Men dette Helgemann, vet du sikkert alt om, du som bor der nord.

Jeg er glad for at du skrev dette innlegget, for jeg vet at du ikke er alene om å ha det slik. Men husk: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket!

Ønsker deg alt godt, og la oss få høre fra deg!

[helgemann]

Er her jeg... Har ikke hatt tid å svare. Måtte til en annen kommune i går, enn den jeg bor i, for å kjøpe skjorte og slips. Siden det ikke finnes klesbutikker for menn her på stedet. Og det tar jo en halv dag bare det. Skal en liten tur på jobb i dag, for å se om de jobber. Tirsdag hadde jeg enda ettervirkninger etter krangelen med mor og søster som var på mandag. Var på en slags juletilstelning på tirsdag i forbindelse med jobben. Var jo kjempe koselig det!

Dere kommer med mange tanker, og innspill. Litt overrasket egentlig. Regnet med at ingen gidder å lese om mørke og tunge ting, man blir jo deprimert av bare å lese oversskriften. Det er mange ord og tanker, som jeg må ta innover meg. Mange kloke, trøstende og fornuftige ord. Takk til dere for det!

Var i går på legekontoret for å vite resultatene fra blodprøven jeg tok i begynnelsen av des. Men trur du ikke at hun som hadde tatt den, ikke hadde fått med seg, at jeg også skulle ha prøve av stoffskifte og d-vitamin nivået!!! Hun hadde bare tatt prøve av urinsyre nivået.... Svarte og!! Så i dag måtte jeg ta en ny prøve. Og det etter at jeg hadde økt dosen på levaxin. Så nå får jeg jo ikke vite hvor på skalaen jeg lå på, før jeg økte. Og når jeg skulle ta prøve i dag, følte jeg at jeg engentlig skulle ha bestilt legetime, og fått han til å rekvirere blodprøve takning, og ikke bare kommet "busende" innom for å kreve å få tatt prøver... D R I T T ! ! !

Jeg er nok kraftig underdosert. Men å øke dosen selv, sånn helt uten videre, tør jeg ikke. Fordi legene her på stedet, skiftes ut, like fort som man skifte t-skjorte. I løpet av 10 år jeg har bodd her, så har jeg vel hatt sånn ca 6-7 leger. Og det skaper jo ingen tillit eller trygghet for meg eller andre. Og hver lege har jo sine meninger. Og jeg tar ikke sjansen på å ryke uklar med fastlegen, for da kan det jo hende jeg kun må klare meg med turnuslegen. Noe som ikke går. Så da er det nok best å lide i stillhet, og holde kjeft.

Jeg ser jo nå problemet med å bo en liten plass. Med under 3000 innbyggere. Det gjør jo noe med meg. Kanskje jeg skal flytte på meg. Men er jo redd for at det kanskje bare en flukt tanke. Men jeg vet jo at jeg vokser og gror i en by. Men det er jo lett å bli ensom også der.

Jeg får ikke tid til å svare alle. Men takker dypt for deres tanker og innspill! Dere har tent et lite lys i min ellers så mørke hule. Er rørt over deres respons og innspill! Det varmer! Jeg synes denne passet godt til denne tråden:

Klem/kram fra meg/mig

[Trude]

Hei Helgemann

De tankene om at det ville vært bedre å avslutte livet er jeg også veldig godt kjent med men samtidig er ikke det en mulighet, faktisk syntes jeg det er en feig og egoistisk ting å ta sitt eget liv og det er vel det som også har stoppet meg fra å gjøre det selv.

Jeg bor som du sikkert har fått med deg i Egypt og har jo også da masse sol, lye og varme uten at dette hjalp meg da jeg kom tilbake hit etter å ha vært et par mnd i Norge i sommer. Jeg var skikkelig langt nede og mente selv at det ville vært bedre om jeg ikke lenger eksisterte, at barna mine og mannen min ville hatt det så mye bedre uten meg ettersom jeg selv oppførte og følte meg som et monster, jeg var ingen hyggelig person å leve sammen med og alt gikk utover dem.

Min mann var heller ikke veldig forståelsesfull og skjønte ikke hvordan jeg hadde det, han mente jeg overdrev. Vel, en kveld tok jeg motet til meg og fortalte han rett ut alle mine sorte tanker og at jeg mente alle ville ha det bedre dersom jeg ikke lenger eksisterte, kan si det gikk opp et lys for han. I tillegg til dette ble det jo oppdaget at jeg har knutestruma og at noen av "knutene" var store for min alder og da måtte jeg ta en biopsi. Min mann ble ganske så skremt av dette og det fikk han til å tenke skikkelig på hvordan jeg har det. Da jeg kom tilbake til Egypt så fikk jeg også en betennelse i kroppen og lå rett ut, dette fordi jeg hadde presset meg selv til å gjøre mer enn jeg egentlig orket, da så han resulatet av dette. Han ble også med til en lege jeg nå har her og fikk høre at jeg faktisk hadde blitt feilbehandlet av min lege i Norge i over seks år.

Bottomline, når du er undermedisinert (slik jeg mistenker at du er, eller jeg er ganske så sikker) så vil du også føle det du gjør. Jeg har gått i 2.5 år og fulgt legens råd (legen i Norge) og bar tatt litt medisin. Nå doserer jeg meg selv og er fortsatt i prosessen, resultatet er mange flere fine dager, mer energi lysere til sinns og jeg fungerer ganske så bra, fortsatt dårlige dager og det er et stykke igjen men jeg tenker å fortsette med å øke dosen min uavhengig hva noen lege måtte mene. Jeg har ikke tid til å vente på at de skal forstå at jeg må ha mer medisi for å fungere, jeg har tatt ansvaret selv.

Dette ble kjempelangt men poenget er vel at du ikke er alene om dette og det eneste som virker er å finne rett dose medisin. Kan du ikke snakke med dine nærmeste så skriv dem et brev med det du tenker, kanskje det kan hjelpe dem å forstå og det blir lettere for deg å være saklig fordi du slipper konfrontasjonene som jeg antar er veldig tunge og slitsomme.

[helgemann]

...og beklager tregt svar....

Har nå oppgjustert dosen til 150 µg (to stk 75 µg). Men merker ingen forskjell.... Og ikke har jeg de klassiske symptomene på overdosert, slik jeg hadde det med da jeg begynte på 75 µg. Og fremdeles er jeg deprimert, og ned i mellom... Kan det være årstiden? Synes liksom hele dette året har vært skakk kjørt. Det har liksom vært gråt-og-tennersgnissel hele dette året. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe ut av ting lengre. Det går sin skeive og vante gang, liksom. Skal få prøvesvarene neste år, når jeg har time hos legen min.

Hei Helgemann

De tankene om at det ville vært bedre å avslutte livet er jeg også veldig godt kjent med men samtidig er ikke det en mulighet, faktisk syntes jeg det er en feig og egoistisk ting å ta sitt eget liv og det er vel det som også har stoppet meg fra å gjøre det selv.

Jeg bor som du sikkert har fått med deg i Egypt og har jo også da masse sol, lye og varme uten at dette hjalp meg da jeg kom tilbake hit etter å ha vært et par mnd i Norge i sommer. Jeg var skikkelig langt nede og mente selv at det ville vært bedre om jeg ikke lenger eksisterte, at barna mine og mannen min ville hatt det så mye bedre uten meg ettersom jeg selv oppførte og følte meg som et monster, jeg var ingen hyggelig person å leve sammen med og alt gikk utover dem.

Min mann var heller ikke veldig forståelsesfull og skjønte ikke hvordan jeg hadde det, han mente jeg overdrev. Vel, en kveld tok jeg motet til meg og fortalte han rett ut alle mine sorte tanker og at jeg mente alle ville ha det bedre dersom jeg ikke lenger eksisterte, kan si det gikk opp et lys for han. I tillegg til dette ble det jo oppdaget at jeg har knutestruma og at noen av "knutene" var store for min alder og da måtte jeg ta en biopsi. Min mann ble ganske så skremt av dette og det fikk han til å tenke skikkelig på hvordan jeg har det. Da jeg kom tilbake til Egypt så fikk jeg også en betennelse i kroppen og lå rett ut, dette fordi jeg hadde presset meg selv til å gjøre mer enn jeg egentlig orket, da så han resulatet av dette. Han ble også med til en lege jeg nå har her og fikk høre at jeg faktisk hadde blitt feilbehandlet av min lege i Norge i over seks år.

Bottomline, når du er undermedisinert (slik jeg mistenker at du er, eller jeg er ganske så sikker) så vil du også føle det du gjør. Jeg har gått i 2.5 år og fulgt legens råd (legen i Norge) og bar tatt litt medisin. Nå doserer jeg meg selv og er fortsatt i prosessen, resultatet er mange flere fine dager, mer energi lysere til sinns og jeg fungerer ganske så bra, fortsatt dårlige dager og det er et stykke igjen men jeg tenker å fortsette med å øke dosen min uavhengig hva noen lege måtte mene. Jeg har ikke tid til å vente på at de skal forstå at jeg må ha mer medisi for å fungere, jeg har tatt ansvaret selv.

Dette ble kjempelangt men poenget er vel at du ikke er alene om dette og det eneste som virker er å finne rett dose medisin. Kan du ikke snakke med dine nærmeste så skriv dem et brev med det du tenker, kanskje det kan hjelpe dem å forstå og det blir lettere for deg å være saklig fordi du slipper konfrontasjonene som jeg antar er veldig tunge og slitsomme.

Takker for at du delte dine tanker med meg!
Fint å høre at det ordnet seg til slutt for deg!
Å skrive brev til min mor og søster, blir ikke aktuelt. Min søster har allerede sagt at jeg er alt for opphengt i stoffskiftesykdommen min. Jeg prøvde å forklare henne, at årsaken til mine psykiske problemer, var ikke bare omstendighetene rundt meg, men også at stoffskiftet også var en del av problematikken. Men da blåste hun bare, og sa at det var bare "bullshit", og at jeg måtte stå fram og innrømme at jeg hadde hatt psykiske problemer.

Så, jeg holder kjeft, sier ingenting om mitt liv og mine problemer. Forteller kun det som er nødvendig å si. Jeg orker ikke diskutere noe som helst med familien min, som omhandler sykdom. Som nevnt, så bagatiliserer de jo bare min helse og sykdom. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si til de. For enten er det galt det jeg sier, eller så klager jeg, osv.

Og, som jeg har funnet ut; jeg skulle absolutt kunne beholdt katten min, for nå ser jeg hvor alene og ensom jeg egentlig er. Veldig ensom, ingen å prate med, ingen å søke trøst hos.
Men jeg får håpe at det nye året, bringer gull og gode dager, enn dette "r æ v a" året har gitt meg...