Å leve med binyrebarksvikt eller binyretretthet

[Vigdis]

Takk for omtanke, det varmer
Jeg traff Rufus rett etter legetimen, det er svært lenge siden vi møttes sist. Det var godt å dele min frustrasjon med henne. Og hennes kommentar var "at det går opp og ned i denne bransjen vi er i, det er jo noe vi lærer oss". Noen ganger kan slike tørre kommentarer hjelpe litt!

Jeg er jo ikke så langt nede i formkurve som jeg var. Jeg forsøkte tidligere, før jeg begynte med CT3M og Lio, å kutte ut hydrokortison. Det var klin umulig. Nå har jeg faktisk klart meg uten kortison i 8-9 måneder! Med stigende formkurve. Inntil jeg falt med et lite brak nå.

Liten rettelse: jeg var 34 da jeg fikk påvist hypotyreose. Og året etter oppdaget de en svulst, som hadde vokst synlig i minst ti år. 50 % kjertel fjernet. Struma er så vidt jeg har forstått et sensymptom på hypotyreose? Jeg tror at jeg har hatt hypotyreose siden jeg var rundt skolealder, uten å ha noe bevis for det, jeg hadde noen traumatiske opplevelser på den tiden. Traumer er blant de tingene som kan utløse hypotyreose. Jeg snakket med legen min om det, jeg tror at binyrene mine startet med å få problemer på den tiden. Ikke alle leger har kunnskap om at barn som opplever traumer kan få problemer med kortisol. Det er forsket litt på det, jeg har lest noe av det, for meg har det vært fint å se noen brikker falle på plass.

Så ja, jeg tenker at jeg er ikke som andre. Jeg har ikke deres historie om en trygg og god barndom. Samtidig er muligens bildet av barndommen som en god og trygg rosinbolle temmelig oppskrytt, og mer som et glansbilde enn noe som er nærmere virkeligheten? Jeg har måttet slåss for min plass her på jorden fra jeg var liten. Men det er det mange andre som har også. Det finnes uendelig mange historier om barn som har fått en barndom med bulker.

Jeg skal kikke på det med exelkalender. Jeg er et skikkelig rotehode Jeg forsøker å føre en slags dagbok, ikke hver dag, men når ting endrer seg. Nå som formen er dårligere noterer jeg litt hver dag. Men et slikt system som du nevner vil det kanskje være lettere å se de store linjene?

[Vigdis]

Har en følelse av å ha fått en billett som kjører meg ned i avgrunnen akkurat nå. Behovet for kortison øker, formen er dårligere. Jeg må senke ønskene mine betraktelig. Mosjon er tilbake på en svak pensjonists nivå, jeg må se fra dag til dag hva jeg klarer å jobbe. Det sosiale ligger tynt an

Jeg tror jeg straks er der hvor jeg må ha kontinuerlig kortison gjennom dagen.

Hva gjør jeg: tilbake på lavkarbo, skal forsøke det, se om det kan hjelpe litt. Har bestilt Betadine https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=13439 i tilfelle noe ligger skjult i lite magesyre. Driver litt avspenning, mindfulness, meditasjon, avslapning, forsøke å gjøre det beste ut av alt. Når jeg orker lyder, lytter jeg på snill og vennlig musikk som kjennes litt som honning og varme gode sommerdager. kort sagt, etter fattig evne forsøker jeg å gjøre noe godt for mine tomme binyrer.

Jeg tror kortison og de andre binyrene er mitt hovedproblem nå. Mangelen på dem altså, Jeg våkner på natten, føler meg helt ok, avslappet. Så kommer en ekkel tanke flaksende. I natt tenkte jeg den tåpelige tanken at den elektriske ovnen i rommet jeg sover kunne eksplodere. Dermed var det gjort. (det er jo oljefyrte ovner som har eksplodert, ikke vanlige ovner, så tanken var virkelig temmelig tåpelig!) Jeg var full av adrenalin, angst og ute av stand til å sove på over to timer. Sånn er det nesten hver natt, med resultat at i tillegg til lave nivåer av hormoner, så er det også for lite søvn.

[Fruemå]

Håper du finner ut av det. Forsett å plei deg selv. Virituell

[Lisbeth]

Dette var leit, Vigdis. Jeg sender deg mange klemmer og håper at formen din går den riktige veien snart

[Rosin]

Det var trist å høre. Jeg er heldigvis ganske så sikker på at du klarer å komme deg opp igjen, og bli på topp lenger for hver gang...
Tusen takk for inspirasjonen du gir meg til å fortsette kampen for å finne den gode formen!

[Bettie B.]

God bedring Vigdis! Håper det snart begynner å peke oppover igjen

[Hildegås]

Hei, leser det du har skrevet, vondt å høre at du har fått en slik nedtur nå som alt gikk så mye bedre. Tenker på deg
Ønsker deg riktig god bedring, klem fra Hilde.

[Admin]

Har en følelse av å ha fått en billett som kjører meg ned i avgrunnen akkurat nå. Behovet for kortison øker, formen er dårligere. Jeg må senke ønskene mine betraktelig. Mosjon er tilbake på en svak pensjonists nivå, jeg må se fra dag til dag hva jeg klarer å jobbe. Det sosiale ligger tynt an Jeg tror jeg straks er der hvor jeg må ha kontinuerlig kortison gjennom dagen.

Ledsen att denna metod inte fungerar för alla. Vi hade en diskussion med Paul Robinson om skillnaden mellan "option" och "promise" (här) ... Vi har inte kommit överens med varandra.

Our agenda is solely to point out that the method should be considered as an option, not as a promise, so those who are desperate for a recovery, they must prepare themselves carefully before they begin to try this method, because studying the second hand opinions on the web is not enough. For some people this may cause a backlash that could cost a long time before they are recovered from the trial.

Vi hoppas att du återhämtar dig snabbt från denna kris.

[Vigdis]

Jeg skal se på forskjellige løsninger. Av en helt annen årsak skal jeg til en spesialist til uken. Han er blant annet indremedisiner. Jeg har tenkt å legge frem problemstillingen for ham og høre hva han foreslår. Jeg har lenge tenkt at det var dumt at den første legen jeg var hos da jeg fikk påvist svært lave kortisolnivåer mente at det å ta ATCH-testen var ingen vits. Spørsmålet er om det kan være noe rot i HPA aksen eller andre systemer. Jeg skjønner jo også at jeg dro strikken litt for langt da jeg følte meg bedre. Kanskje kan jeg ikke trene så hardt som jeg gjorde. Det er normal trening for normale mennesker. Spørsmålet er om min autoimmune kropp tåler det. Har hatt noen samtaler med en fysioterapeut om trening og autoimmunitet. Han er svært oppmerksom på at man må følge formen, og at den kan variere. Så er det selvsagt også et spørsmål om jeg har flere autoimmune tilstander? I det hele tatt, mitt lett omtåkede hode leter etter flere svar i flere sektorer

Nå bruker jeg nærmere 30 mg HC daglig. Formen er fortsatt laber. Jeg skal forsøke å jobbe litt rolig i dag.

Jeg har ikke klart å trene, men i går gikk jeg en tur. Været var vårlig, jeg lyttet til fuglesangen, kikket på trærne og kjente at dette var bedre der jeg er nå enn å være inne i et helsestudio

Jeg tar fortsatt T3 på natten, jeg tror det er bra for søvnkvaliteten. Etter at jeg økte HC har søvnen bedret seg, jeg sover nok, og håper det fortsetter. Kroppen har på nytt fått skikkelig slagside, jeg må sikkert regne med at selv om jeg nå har økte doser med hormoner, så bruker kroppen tid på å restituere seg. Kort sagt, skuta er kjørt på en sandbanke. Jeg får håpe på en ny og vakker sjøsetting

[Vigdis]

Der det er liv, er det håp

Nå er jeg kommet enda lengre ned som sagt, jeg klarer ikke trene. For to dager siden var det fint vær, sol og litt fornemmelse av vår. Jeg bestemte meg for å gå til vårt lille tettsted, jeg trengte å gå innom en butikk. 4 kilometers distanse. Jeg gikk svært, svært sakte, stoppet opp ofte. Og det var for mye. Da jeg kom frem var det bare å ta første kollektivtrafikk tilbake til hjemmet mitt og legge meg, jeg var totalt utmattet.

Jeg har mange spørsmål jeg ikke er i stand til å besvare, jeg tror heller ikke legen min kan det ennå. Kanskje kan jeg ikke trene så normalt som jeg har gjort den siste tiden? Kanskje er jeg mer følsom for det kroppen oppfatter som stress enn jeg trodde, det er helt tydelig! Og kanskje må jeg belage meg på å ta kortison resten av livet? Kan det hende jeg har en sekundær eller tærtiær binyrebarksvikt? Uansett ser jeg at jeg kan ikke trappe ned hormonene for å ta en ACTH-test. Det tror jeg vil bety min undergang. Jeg hadde en naiv tro på at når jeg nå begynte på kortison, ville alt bremse opp og gå den andre veien. I stedet har det fortsatt å bli verre og verre formkurve. Jeg antar at det kan ha med at hormonsystemene reagerer litt langsomt?

Jeg har en del tanker om det året som har vært. Jeg ville så gjerne være frisk, friskere enn jeg har vært. Binyrene sendte jevnlig ut signaler, jeg kunne innimellom få binyrefølinger, hvor jeg plutselig kunne kjenne en enorm svakhet, svimmelhet osv. Jeg ignorerte det. Jeg var jo på vei til å bli bedre, ikke sant! Jeg har falt med et plask. Nå lurer jeg litt på å innføre thyroid igjen. På STTM er de skråsikre på at man må ha solide binyrer for å gå tilbake på thyroid http://www.stopthethyroidmadness.com...3-only-to-ndt/ Jeg vil gjerne ha noen tanker fra dere andre på akkurat dette. Jeg er der hvor jeg setter spørsmåltegn ved det meste