Jeg husker også en gang på 90-tallet. Da var jeg umedisinert. Kjæresten min den gang spurte om jeg kunne ta et håndkle til henne. I min hjerne ble jeg utålmodig og prøvde liksom desperat å kvitte meg med håndkleet. Min handling skulle liksom ha en mening og jeg ville ikke stå der i evigheter. Hun ble stående i dusjen og jeg ga håndkleet til henne inn i dusjen slik at det ble vått. Jeg fikk kjeft og fikk høre at det var nå måte på hvor dum man kunne være. Skikkelig sår og lei meg ble jeg også. Rett før jeg begynte å gråte. Jeg skjønte da at det nok var noe feil med meg og at det ikke skyldtes depresjon. Tenkte som så at tankegangen min er treg og redusert.