Det er jo av de symptomer som kan være stoffskiftet. Det som jeg, og sikkert mange med meg opplever, er at man kan aldri være sikker.

Et(av mange)eksempel :
Jeg fikk plutselig vondt i begge helene på slutten av en joggetur. Og det gikk ikke bort. Jeg tenkte på achillesbetennelse men det kom aldri noe "potetmel" der. Tenderitt også, men ikke noe hjalp, jeg hadde fått noe permanent dritt tenkte jeg og gikk over til å sykle isteden. Det burde reduseret plagene, men bedringen uteble.

Men så gikk det jo helt over da jeg noe senere måtte redusere dosen fordi jeg begynnte med D3.

Slike smerter er ikke oppført som noe hyppig stoffskiftesymptom, men en må ha stoffskifteproblematikk i tankene uansett hva som skjer.
Det kan virke som jeg oppfordrer til hypokonderi, men langt i fra. Og ikke alt kan stoffskifteforklares - vi blir jo syke på vanlig måte vi også.

Hvis jeg skulle bruke mine selvopplevde erfaringer til å vurdere knesmerter i en setting der jeg brukte 220µg/dag og hadde fT4=27, så hadde jeg ikke klart å la være å tenke på å redusere dosen min.
Usikker hadde jeg vært, for jeg vet at mange har så høy dose, og må ligge så høyt på fT4-skalaen for å trives. Og jeg kunne jo være blandt dem????

Usikkerhet er visst en av våre laster.....

Hvis det skulle være en idretts skade, er jo rådet å trene alternativt. Gjerne lett sykling, og gjene mer knebøy, men med mindre vekter og ikke så dypt.
Og å trene opp til smertegrensen - aldri over.