Det føles ut som jeg ikke får "lov" til å være syk.

[carina80]

Det føles som alle mener jeg er en suttrepave som bare bør ta seg sammen.Jeg går hjemme,men ikke fordi jeg er husmor men fordi jeg er for syk til å jobbe.
Men alikevel føler jeg at samboer overlater absolutt alt her hjemme til meg.Jeg skal lage middag,vaske klær,holde huset i orden osv osv
Føler at jeg sliter meg ut med energi jeg ikke har for å holde orden i hjemmet.
Og nå har jeg først hatt skikkelig omgang med diare,var helt utmattet.Også dukker plutselig en halsvondt opp som slår meg ut.Hoster så jeg brekker meg og føler meg helt elendig.
Men alikevel må jeg gå tur med hund,ta meg av barn og lage middag.
Jeg føler at jeg aldri får kommet meg.Og når jeg da syntes han skal ta sin del av barnepass så føler jeg at jeg ikke skal spørre om sånt siden jeg går hjemme.Han må jo jobbe!
Jeg blir så frustrert av å være syk og jeg blir så frustrert av å måtte leve ett halvt liv hvor alle dømmer meg for noe jeg ikke kan noe for.Det blir en vond sirkel med mye bitterhet og sinne.
Kjenner jeg bare vil dra avgårde så jeg får hvile meg og slippe å føle meg som den som alltid er en byrde.
JEG HATER SYKDOM!!

[flaggstang]

Det føles som alle mener jeg er en suttrepave som bare bør ta seg sammen.Jeg går hjemme,men ikke fordi jeg er husmor men fordi jeg er for syk til å jobbe.
Men alikevel føler jeg at samboer overlater absolutt alt her hjemme til meg.Jeg skal lage middag,vaske klær,holde huset i orden osv osv
Føler at jeg sliter meg ut med energi jeg ikke har for å holde orden i hjemmet.
Og nå har jeg først hatt skikkelig omgang med diare,var helt utmattet.Også dukker plutselig en halsvondt opp som slår meg ut.Hoster så jeg brekker meg og føler meg helt elendig.
Men alikevel må jeg gå tur med hund,ta meg av barn og lage middag.
Jeg føler at jeg aldri får kommet meg.Og når jeg da syntes han skal ta sin del av barnepass så føler jeg at jeg ikke skal spørre om sånt siden jeg går hjemme.Han må jo jobbe!
Jeg blir så frustrert av å være syk og jeg blir så frustrert av å måtte leve ett halvt liv hvor alle dømmer meg for noe jeg ikke kan noe for.Det blir en vond sirkel med mye bitterhet og sinne.
Kjenner jeg bare vil dra avgårde så jeg får hvile meg og slippe å føle meg som den som alltid er en byrde.
JEG HATER SYKDOM!!

Bra at du skriver dette og deler det med oss. Få det ut!
Det er ingen som kan dømme deg for å ha disse tankene, det er helt normalt etter å ha vært syk i en lang stund.
Mannen i gata synes det er ille nok med influensa, men man bør kanskje snu seg litt rundt før man okker seg.
Om mannen din kunne forstå at om han avlastet deg litt så hadde du kanskje kunne innhente deg litt, og at det
han får igjen for det. Han har jo ikke vondt av å lage seg en middag selv noen dager i uka, og gå tur med hunden.
Han kan f.eks støvsuge og du vaske golv om du orker. Men her i huset så blir det til at jeg irritirerer meg over at gubben ikke gjør det når jeg vil, det skal helst skje NÅ! og da gjør jeg det selv. Neste gang jeg spør om han kan gjøre noe, skal jeg si kan du støvsuge innen en time. Så skal jeg ta meg en gåtur ned til stranda. Så skal vi se om han har gjort det. Nei, det er ikke noe lett den kommunikasjonen.

[Vimsemusa]

Det føles som alle mener jeg er en suttrepave som bare bør ta seg sammen.Jeg går hjemme,men ikke fordi jeg er husmor men fordi jeg er for syk til å jobbe.
Men alikevel føler jeg at samboer overlater absolutt alt her hjemme til meg.Jeg skal lage middag,vaske klær,holde huset i orden osv osv
Føler at jeg sliter meg ut med energi jeg ikke har for å holde orden i hjemmet.
Og nå har jeg først hatt skikkelig omgang med diare,var helt utmattet.Også dukker plutselig en halsvondt opp som slår meg ut.Hoster så jeg brekker meg og føler meg helt elendig.
Men alikevel må jeg gå tur med hund,ta meg av barn og lage middag.
Jeg føler at jeg aldri får kommet meg.Og når jeg da syntes han skal ta sin del av barnepass så føler jeg at jeg ikke skal spørre om sånt siden jeg går hjemme.Han må jo jobbe!
Jeg blir så frustrert av å være syk og jeg blir så frustrert av å måtte leve ett halvt liv hvor alle dømmer meg for noe jeg ikke kan noe for.Det blir en vond sirkel med mye bitterhet og sinne.
Kjenner jeg bare vil dra avgårde så jeg får hvile meg og slippe å føle meg som den som alltid er en byrde.
JEG HATER SYKDOM!!

Hvordan går det nå? Jeg kjenner meg så utrolig igjen.. blir liksom uglesett fordi jeg ikkje alltid har huset i størken tilstand eller jobbe 100%.. Min samober mener jeg er lat om jeg sover for mye, så har hurtig økt på levxin i håp om at energinivået skal øke. er du ustabil i humøret også? det er jeg, veldig slitsom for alle nære rundt meg.. og meg selv.. God klem til deg ialfall

[Mumimamma]

Høres akkurat ut som hjemme hos oss..!