Mitt vrede flytter på fjell.
Jeg er sterkere enn Atlas som fikk sin straff av Zevs.
Atlas er tålmodig, og bærer på en utrolig tung byrde.
Mine krefter ebber ut, men han holder fortsatt jorden stødig.
Hva gjør jeg? Jo jeg gir opp.
Jeg har ikke fått en slik straff slik som Atlas.
Men det virker slik, menneskene rundt meg de presser på.
Jeg er ei lenger den som ikke sier ifra, dernest sier jeg ifra.
Selv når jeg skriker, blir jeg ikke hørt.
Hva er det med denne syke verden.

Når dagene handler om å overleve.
Handler det om rette prioriteringer.
Det å overvinne sorgen over at man kanskje ikke bli frisk nok er viktig.
Hvis ikke blir en mer nedenfor.