Familie svigter....

[Kevlin]

Jeg kuttet ut min nærmeste familie for flere år tilbake - det har vært en lettelse å slippe dem!
Etter å ha brukt mesteparten av livet på å ønske kjærlighet og beundring tilbake fra dem og
ikke deres slemme og spydige bemerkninger ("bare spøker litt med deg, jo - såpass må da vel tåle"),
nedlatende blikk, allianser og andre former for hersketeknikker.

Min eneste anger er vel at jeg ikke tok konsekvensen av dette FØR datteren min ble født.
Jeg savner tantebarna mine - men det er også alt. Blodsbånd er kanskje veldig oppskrytt.
Når det er sagt: man må ha gode og nære venner.
Jeg har to igjen - og det holder for meg

[rexxy69]

Tungt når familien svigter i tillegg til alt det andre man har å slite med. Har ikke vært så aktiv her i det siste. Har vært for mye av både det ene og det andre. Hadde en forferdelig høst men føler selv at jeg har bedre dager sykdomsmessig akkurat nå - har kanskje ikke vært i topp humør men iallefall litt mindre opplevde plager og relativt brukbar energi synes jeg. Og akkurat da får jeg beskjeden i dag morges at min samboer ikke orker mer sykdom, orker mer av livet jeg er nødt til å leve for å holde ut at han ønsker å flytte ut. Jeg kan forstå det - jeg skulle gjerne vært mitt gamle jeg som han for 18 år siden falt for - alltid holdt åpent hus og elsket mange mennesker rundt meg. At jeg var festligere før er vel ingen tvil om, men jeg rår ikke med det - så tråden passet midt i blinken i dag. Orker ikke involvere noen ennå, må samle meg litt først....... men godt å kunne skrive av seg litt frustrasjon og oppgitthet. Alle andre årsaker til ett brudd føles bedre akkurat nå - men her har jeg ingenting å stille opp med annet enn å mobilisere all kraft jeg har å komme meg videre - jeg har innsett at (eller er i ferd med å innse) at resten av mitt liv kommer til å være gode sykdomsperioder avløst av dårligere. Uansett hva jeg gjør og forsøker ser det ikke ut til å ha varig effekt. At det er vanskelig å leve med kan jeg ikke annet enn å akseptere selv om det er vanskelig akkurat nå.

[Vigdis]

Så vondt rexxy69
Jeg tror det er mange havarterte ekteskap, samboerskap, vennskap i våre kjølvann. Det har vært nære på for meg mange ganger, men heldigvis holder det. I dag traff jeg en venninne, og vi snakket om en annen venninne med hypotyreose. Jeg måtte forklare for min venninne at den andres tilbaketrekking, isolasjon, mangel på åpenhet, taushet, intet ønske om å treffes ofte, høyst sannsynlig skyltes hennes hypotilstand. Jeg fortalte henne hvilket troll jeg var i de årene jeg var uten T3. Ingen av oss visste at det sannsynligvis lå en hormonell årsak bak oppførselen min. Å ikke få rett behandling gjør noe med oss, det er vanskelig å forstå for utenforstående.

Jeg håper du har noen gode venner rexxy69 som du kan snakke med

[Anisa]

Tungt når familien svigter i tillegg til alt det andre man har å slite med. Har ikke vært så aktiv her i det siste. Har vært for mye av både det ene og det andre. Hadde en forferdelig høst men føler selv at jeg har bedre dager sykdomsmessig akkurat nå - har kanskje ikke vært i topp humør men iallefall litt mindre opplevde plager og relativt brukbar energi synes jeg. Og akkurat da får jeg beskjeden i dag morges at min samboer ikke orker mer sykdom, orker mer av livet jeg er nødt til å leve for å holde ut at han ønsker å flytte ut.

Jeg kan forstå det - jeg skulle gjerne vært mitt gamle jeg som han for 18 år siden falt for - alltid holdt åpent hus og elsket mange mennesker rundt meg. At jeg var festligere før er vel ingen tvil om, men jeg rår ikke med det - så tråden passet midt i blinken i dag. Orker ikke involvere noen ennå, må samle meg litt først....... men godt å kunne skrive av seg litt frustrasjon og oppgitthet. Alle andre årsaker til ett brudd føles bedre akkurat nå - men her har jeg ingenting å stille opp med annet enn å mobilisere all kraft jeg har å komme meg videre - jeg har innsett at (eller er i ferd med å innse) at resten av mitt liv kommer til å være gode sykdomsperioder avløst av dårligere. Uansett hva jeg gjør og forsøker ser det ikke ut til å ha varig effekt. At det er vanskelig å leve med kan jeg ikke annet enn å akseptere selv om det er vanskelig akkurat nå.

Hej Rexxy Jeg har været hvor du er, omend omvendt, da det her er jeg som har opgivet min kommende ægtemand, efter 8 års samliv. Men det kommer ud på det samme, fordi fællesnævneren - hypothyreose - har fået mig til, og udsat dig for - i den sidste ende - det samme. Selv om det er snart 10 år siden, er mindet om det følelsesmæssige slid og ork fortsat så levende, at alene tanken om at forblive singel, lyder som en sød musik i mine ører, og udsigten til et eneliv fremover føles som løftet om Paradis. Alt efter, hvor længe og hvor mange ressourcer man, ensidigt, har afset til, forgæves at forsøge at gøre et andet menneske glad og tilfreds.

Som jeg skrev før... stod jeg foran et bryllup med en god mand den gang i fortiden. En spændende mand. En mand med fremtid. En mand jeg var glad for og nød tanken om at blive gammel sammen med. Troede jeg. Men den gode mand havde altså ikke forstand på hypothyreose. Efterhånden kunne jeg mærke at jeg skuffede flere og flere af hans forventninger til mit nærvær og min opmærksomhed. Dagene hvor jeg hellere hvilede mig i lænestolen end jeg gik ud og spise blev også flere og flere. Til en skønne dag, jeg stod foran spejlet og skulle ordne håret før byturen. Jeg kiggede på den trætte person i spejlet, og så vidste jeg, at det kan jeg altså ikke klare mere. Efter 8 år måtte jeg indse, at der ikke længere var plads i mit liv til både hypothyreose og "privatliv". Hypothyreose vandt nok engang.

Senere har jeg tænkt meget over, om jeg kunne have gjort noget, for i tide at forebygge både kærestens mismod og mit eget tab af håbet. Jeg har skrevet en lille, hjemmelavet analyse af familie-/pårørende-situation i forhold til denne sygdom, og selv om jeg er fortsat enig med mig selv i det jeg tænkte og skrev dengang - har jeg selv ventet alt for længe til, at der var noget at gøre. 8 år er lang tid - til både at miste håbet og til at udsulte kærligheden. For begge parter.

Jeg færdedes på nettet i så mange år, at det er lige før, at jeg kan "kende" mennesker jeg møder i cyberspace, nærmest lige så godt, som hvis jeg havde en tæt omgang med dem face to face. Og derfor kan jeg sige med den største indre overbevisning, at enhver der giver afkald på tæt kontakt med dig - lider et tab, uanset om vedkommende er klar over det, eller ej, og uanset om du måske selv tvivler, om du har nok at byde på. Det har du..

At det jeg mener, ikke kan hjælpe dig nu, midt i sorgen og omstillingen, ændrer ikke denne kendsgerning, at så længe du har dig, er den halve sejr (over skæbnen) allerede vundet. Håber at den dag kommer, hvor du bliver glad, alene for at se dit eget ansigt i spejlet, og se dine egne, varme, kærlige og medfølende øjne, se tilbage på dig med et blik, der siger det samme som jeg: selv hundesyg, med dræbte drømme, udmattet og omgivet af utaknemlige, uden at have nogen at lade op hos - har du rørt ved mit og andres liv og hjerter, med respekt og forståelse - og for det skal du have alverdens tak!

Og de der har svigtet dig (og alle I andre), kan for min skyld - brænde i helvede forever and ever!

[rexxy69]

Selv om det er snart 10 år siden, er mindet om det følelsesmæssige slid og ork fortsat så levende, at alene tanken om at forblive singel, lyder som en sød musik i mine ører, og udsigten til et eneliv fremover føles som Paradis. Alt efter, hvor længe og hvor mange ressourcer man, ensidigt, har afset til, forgæves at forsøge at gøre et andet menneske glad og tilfreds.

Du har så rett, som vanlig. Har nok brukt mye ressurser på å gjøre andre glad og tilfredse istedet for å tenke på mine behov.

Jeg kiggede på den trætte person i spejlet, og så vidste jeg, at det kan jeg altså ikke klare mere. Efter 8 år måtte jeg indse, at der ikke længere var plads i mit liv til både hypothyreose og "privatliv". Hypothyreose vandt nok engang

8 år er lang tid - til både at miste håbet og til at udsulte kærligheden. For begge parter.

Jeg færdedes på nettet i så mange år, at det er lige før, at jeg kan "kende" mennesker jeg møder i cyberspace, nærmest lige så godt, som hvis jeg havde en tæt omgang med dem face to face. Og derfor kan jeg sige med den største indre overbevisning, at enhver der giver afkald på tæt kontakt med dig - lider et tab, uanset om vedkommende er klar over det, eller ej.

At det jeg mener, ikke kan hjælpe dig nu, midt i sorgen og omstillingen, ændrer ikke denne kendsgerning, at så længe du har dig, er den halve sejr (over skæbnen) allerede vundet. Håber at den dag kommer, hvor du bliver glad, alene for at se dit eget ansigt i spejlet, og se dine egne, varme, kærlige og medfølende øjne, se tilbage på dig med et blik, der siger det samme som jeg: selv hundesyg, med dræbte drømme, udmattet og omgivet af utaknemlige, uden at have nogen at lade op til - har du rørt ved mit og andres liv og hjerter, med respekt og forståelse - og for det skal du have alverdens tak!

Og de der har svigtet dig, kan for min skyld - brænde i helvede forever and ever!

Hjertelig takk for de varme ordene Anisa - sitter her med tårer i øynene nå - det ble sterkt for meg. Som du sier føler jeg også at jeg kjenner og bryr meg om mennesker jeg bare treffer igjennom cyberspace nær like godt som andre mennesker jeg omgås på andre arenaer. Takk for linjene om at det ikke er mitt tap - innerst inne er jeg nok klar over det.

[Bettie B.]

Varme tanker til deg1 Det er en påkjenning både å være syk, og å leve med en som er det.

Her hos oss gjør vi begge deler, jeg har stoffskiftesykdom og mannen min har vært gjennom flere store kreftoperasjoner. Etter det har han fått mindre lungekapasitet og mindre ork. Fordi jeg ble syk samtidig, kan jeg forstå at det er begrenset med overskudd, fordi jeg stadig opplever det selv. Jeg finner litt trøst i å tenke at hvis jeg fortsatt hadde vært frisk, og vært det rivjernet jeg var før til å arbeide og få ting unna, ville det ikke vært godt for ham å leve med meg. Jeg ville vært mer sint og utålmodig, og tenkt at "hva slags liv er dette for meg" - men nå er vi mer på samme nivå, og jeg kan sette meg inn i hvordan han har det. Fattig trøst kanskje - men det er nok på en måte lettere når begge går for redusert fart, enn når den ene er frisk og energisk.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du kommer deg godt gjennom den vanskelige situasjonen!

[rexxy69]

Varme tanker til deg1 Det er en påkjenning både å være syk, og å leve med en som er det.

Her hos oss gjør vi begge deler, jeg har stoffskiftesykdom og mannen min har vært gjennom flere store kreftoperasjoner. Etter det har han fått mindre lungekapasitet og mindre ork. Fordi jeg ble syk samtidig, kan jeg forstå at det er begrenset med overskudd, fordi jeg stadig opplever det selv. Jeg finner litt trøst i å tenke at hvis jeg fortsatt hadde vært frisk, og vært det rivjernet jeg var før til å arbeide og få ting unna, ville det ikke vært godt for ham å leve med meg. Jeg ville vært mer sint og utålmodig, og tenkt at "hva slags liv er dette for meg" - men nå er vi mer på samme nivå, og jeg kan sette meg inn i hvordan han har det. Fattig trøst kanskje - men det er nok på en måte lettere når begge går for redusert fart, enn når den ene er frisk og energisk.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du kommer deg godt gjennom den vanskelige situasjonen!

Hei Bettie - måtte smile litt når du skriver "rivjernet du var før som fikk ting unna". Slik var jeg også. Takk for varme tanker. Selvfølgelig ønsker man ikke sykdom for andre hverken nære eller fjerne selv om man selv er syk, men som du sier er det nok lettere når man lever sammen på "samme fart". Tror kanskje ikke alle har gener tilpasset "gode og onde dager". God klem tilbake til deg

[flaggstang]

Du har så rett, som vanlig. Har nok brukt mye ressurser på å gjøre andre glad og tilfredse istedet for å tenke på mine behov.



Hjertelig takk for de varme ordene Anisa - sitter her med tårer i øynene nå - det ble sterkt for meg. Som du sier føler jeg også at jeg kjenner og bryr meg om mennesker jeg bare treffer igjennom cyberspace nær like godt som andre mennesker jeg omgås på andre arenaer. Takk for linjene om at det ikke er mitt tap - innerst inne er jeg nok klar over det.

Jeg forstår veldig godt hvor utrolig slitsomt det er å forholde seg til andre mennesker som tapper deg for energi når en selv er syk.
Har det på den måten selv om dagen. Det store spørsmålet er, kutte ut eller ?
Føler ikke det fungerer med å sette grenser heller, for de driter i det. Da får jeg lyst til å drite i de også.
Utrolig synd, for man er ikke noe mindre glad i de personene fordet.

[rexxy69]

Jeg forstår veldig godt hvor utrolig slitsomt det er å forholde seg til andre mennesker som tapper deg for energi når en selv er syk.
Har det på den måten selv om dagen. Det store spørsmålet er, kutte ut eller ?
Føler ikke det fungerer med å sette grenser heller, for de driter i det. Da får jeg lyst til å drite i de også.
Utrolig synd, for man er ikke noe mindre glad i de personene fordet.

Hei flaggstang. Om du skal kutte ut eller ikke kan ikke jeg rådgi deg om. Iallefall ikke akkurat nå.... men det er klart det ikke er en lett situasjon. Vi flyttet fra hus til leilighet i fjor for at det skulle bli enklere med alle oppgavene som skulle og måtte gjøres hjemme for å få det til å gå rundt. Når jeg setter med ned og ser tilbake ser jeg ingen stor forskjell - bortsett fra at jeg nå har 8 vinduer å pusse mot 26 før. Har ikke sett så mye til noe annen assistanse egentlig - så på en måte kan man kanskje si at de "driter i det". Sønnen min er flink da - men ikke rett at han skal være tilgjengelig hele tiden føler jeg.... ikke det gode og onde dager handler om.

Litt som Anisa skriver i tidligere innlegg at kjærligheten kanskje ødelegges eller sultes ut

Senere har jeg tænkt meget over, om jeg kunne have gjort noget, for i tide at forebygge både kærestens mismod og mit eget tab af håbet. Jeg har skrevet en lille, hjemmelavet analyse af familie-/pårørende-situation i forhold til denne sygdom, og selv om jeg er fortsat enig med mig selv i det jeg tænkte og skrev dengang - har jeg selv ventet alt for længe til, at der var noget at gøre. 8 år er lang tid - til både at miste håbet og til at udsulte kærligheden. For begge parter.

Det er ikke så lett å kutte ut mennesker man er glad i. Mange hensyn å ta - men det bør vel være en viss proposjen mellom hva man investerer i forhold til hva man kan høste. Håper du finner ut av det - og setter krav og får dine du er glad i til å forstå selv om det ikke er så lett. klem