Her ser deretreningsprogrammet mitt som jeg forøvrig er veldig fornøyd med. Jeg er nå inn i uke 8 og har måttet underveis kutte all trening i oppoverbakke, fordi jeg har muskelsmerter på baksiden av lårene. Jeg vurderer nå å stanse opp en stund i uke 8, fordi kroppen er i dårlig form for tiden, fordi jeg har rotet med kortisondosen min. Betaler nå prisen for det. Kroppen skal man lytte til prøver jeg å lære meg.

Slik var det når jeg trente før, og mange damer kan kanskje kjenne seg igjen:
I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg trente for hardt, dette ut fra puls. Jeg er jo innmari flink da. Skal løpe lengst mulig på kortest mulig tid, jeg løp jo fra 20 år gamle gutter får få år siden, og var selvsagt veldig stolt over det. For jeg klarer liksom litt mer hele tiden.
Klarer jo å presse meg, har jo mer å gå på. Og vi har lært at under trening skal vi ta ut alt vi har (og litt til).
Så sitter jeg igjen i sofaen etterpå, men hjertebank, og fryser grusomt, bena kjennes som gele og jeg orker knapt å reise meg, men meget fornøyd med meg selv. For jeg tok jo ut alt.
Også skal jo vi damer ta i til vi ikke orker mer, og tro meg, vi orker mer, vi er jo lagd for å føde barn, så vi orker alt.

Derfor har jeg helt sluttet å spørre dumme meg, hva jeg orker. Kroppen min skal fortelle meg det ut i fra målbarhet og ikke hva jeg synes.
Mitt råd? : Ingen av dere som kjenner dere igjen i min beskrivelse av hvordan jeg pleide å trene bør trene uten pulsklokke. Pulsen forteller deg om dagsformen din, som jo varierer masse. Tempoet som det gikk helt fint å jogge i for to dager siden, funker ikke i dag. Pulsen forteller deg hva som er for hard trening når du har ulike lidelser. Pulsklokken bidrar til å holde deg innenfor de grensene du ikke klarer å sette for deg selv, fordi du skal være flink. Det er hardt å holde seg innenfor gitte parameter med puls under 140, men så må man begynne å fortelle seg selv at man er flink når man tar det med ro. Og det er jo ny læring...