Ninus med høje TPO antistoffer

[cathrin]

Til Stina

Jenta er nok ikke meg for hun har brune øyne og det har jeg aldri hatt.!

[Yvette]

Takk for disse Anisa. Men jeg mener det var flere som fortalte om problemer med bilkjøring, bl.a. meg selv...

De fleste hadde dårlige og gode dager, eller problemer i perioder....

Selv opplever jeg det bare av og til, men jeg vet ikke hva som utløser det. Trafikkbildet flyter, jeg får en fjernhetsfølelse, kan sette på langlys i stedet for å bruke retningsviser f.eks.. Masse sånne merkelige feil..

Det er ekkelt og jeg bruker aldri bilen hvis jeg kjenner at det er sik på forhånd, men opplever at det kan komme når jeg allerde er på veien...

[Stina]

Stakkars, snille, Yvette ;)

Jeg tror jeg fikk uttrykt meg litt feil. Jeg mente ikke mange, rare symptomer som sådan. Men at de er litt rare de du har, f.eks. dette med lukta, smaken og søvnproblemene. Og jeg kjenner f.eks. kun til deg og meg som har så store avvik mht lukt og søvn. De andre putrer og sover jo i vei, mens vi ikke får sove - ikke helt typisk for lavt stoffskifte da. (Det er sikkert andre som sliter med ulike ting, men jeg tror vi skiller oss ganske mye ut der.)

Og så har du "bare" lavt stoffskifte. Skjønner du hva jeg mener? At dine symptomer er litt karakteristiske i forhold til diagnosen din.

Og du - at du ikke tør å klage, det synes jeg er forferdelig. Man har det like ille som man føler at man har det, likegyldig av "diagnose" og "funn" og bla, bla, bla. Dessuten så blir man veldig, veldig dårlig av å ikke få sove. Så klag i vei du! Så mye du lyster. Og vil ingen høre på deg, så kan du i alle fall klage til meg! ;)

Ang å kjøre bil. Jovisst er det vanskelig, men er det ikke det for alle da? Synes der er så mange tullinger på veien at jeg egentlig er mer bekymret for hvordan de andre kjører enn meg selv. Jeg vet at jeg er "surrete", så derfor forsøker jeg å være konsentrert. Men å kjøre inn i fremmede byer, det er ikke noe særlig....

ninus

Godt du er testet for MS.
Så rart - har aldri hørt det med stoffskiftet før, men har hørt det i forbindelse med ME. Ja, du får se hva som skjer etterhvert med medisinen. Kanskje du blir bedre. Vi har lov til å håpe på det beste ;)

[Stina]

Stakkars, stakkars ninus. Ja, det høres uhyggelig ut, det må jeg innrømme. Jeg har ikke hatt det på akkurat denne måten, men mine mareritt er fryktelige, det er de. Godt at du er blitt bedre med medisiner, og nå håper vi på at du kan bli enda bedre

Og aggressiv - hm... det lyder kjent Men med alt vi sliter med, så er det kanskje ikke så merkelig at vi blir litt aggressive til tider? De kan jo prøve det hvem som vil...

cat - kanskje du ønsker at du hadde brune øyne?

[cathrin]

Til Stina

Ja det gjør jeg faktisk. Men tror ikke hun er meg.

[Stina]

Er det din "datter", eller din "søster"?

[Yvette]

Stakkars, snille, Yvette ;)

Nå ja av og til, men takk skal du ha.

Ellers forstår jeg hva du mener. Helt sikkert.

Og du - at du ikke tør å klage, det synes jeg er forferdelig.

Joda - jeg klager nok mitt. Iallefall her på forumet, men som de fleste er det vel ting og tang som gjør at vi holder kjeft i det virkelige livet... :evil: Fikk servert av et familiemedlem i går at: "Lavt stoffskifte - er det en sekt?" Så NÃ… sier jeg ikke mer der.

Men nå har vi rotet til tråden til ninus. Beklager....

[cathrin]

Det er ikke greit når familie medlemmer ikke forstår det har jeg selv opplevd. Når formen ikke er den beste så blir i alle fall jeg trett av å forklare og forklare og forklare også det samme om og om igjen.

Jeg ønsker deg bedre dager.

Trøste klem fra meg.

[Stina]

"Lavt stoffskifte - er det en sekt?"

Hahahaaaa

Er det mulig? Hvor dum skal man egentlig ha lov til å bli?

Hihihihi... Stakkars....

Får håpe de har kommet noe videre mht hjernetranplantasjon ;)

[Yvette]

Jeg syntes ikke det var noe morsomt i det hele tatt. Tvert i mot, men det gjenspeiler vel litt av hva de fleste av oss opplever i hverdagen når vi skal forsøke å fortelle hvorfor vi ikke orker det ene eller det andre...

Vi ser jo så friske ut...

I mitt tilfelle kan de ikke såre meg lenger. Og det er jo fantastisk befriende da!! Jeg bare går min vei. Tabben min er jo at jeg i det hele tatt nevner at jeg sliter med diverse vedr denne sykdommen, men av og til er det uunngåelig..

Og hvor mye skal man finne seg i? Og hvor lenge? Og hva gjør man med det? Jeg jobber med saken og kaster bare ut noen spørsmål "i løse luften"?

Kanskje Sonja kan flytte disse siste innleggene og lage en ny tråd så vi ikke ødelegger for ninus her? Eller kan jeg gjøre det selv? I tilfelle trenger jeg hjelp...