Jeg har "alle" symptomer på lavt stoffskifte, men legen sier prøvene mine er bra.

[Kevlin]

Men ser at jeg ikke har så høyt TSH, kan jeg likevel forvente å få hjelp?
Ser at legene er opptatt av den..
Anti TPO ( tror det er det de har målt hos meg... s-THYR-TPO)?, vil det ha noe å si for legene?
Virker som legene er ganske firkantet på dette......
Klem Tussemaja

Hvis fastlegen din er fiksert på TSH - så kan du gjøre en av to (eller begge ):

• be om henvisning til spesialist (fortrinnsvis endokrinolog) eller
• bytte fastlege.

- en annen (mindre kjent) indikator på sviktende / ødelagt stoffskifte er leververdier -
måles i blodprøve som S-ALAT

Kapittel 5: 1989: LÅ DET NOE BAK?

.. enda langmodighet ikke er min mest iøynefallende egenskap, ville jeg gi dem en sjanse til, og med professoren inngikk jeg en middagsavtale da jeg var i Oslo på ferie sommeren 1990. Vi snakket som vanlig om mange ting, ikke minst om amerikansk politikk og alt som var skjedd i Europa det siste året, og siden vi skulle samme vei, fulgtes vi ad fra restauranten. Det ble litt snakk om min kones helsetilstand, og jeg sa ikke så mye, bortsett fra at det gikk noenlunde bra, og skulle til å berømme ham for at han nå vedgikk at han hadde tatt feil, da han sa: -Du vet, jeg tror nå ikke det var hypothyreose hun hadde, likevel, jeg.

Han hadde altså ikke tatt feil. Jeg stoppet, og jeg tror jeg ennå, ti år senere, med en feilmargin på under meteren skal kunne

-Nå må du jaggu gi deg, sa jeg. Hva var det da, da?

Han rystet på hodet og sa at nei, det visste han ikke. Jeg svarte, så høflig jeg kunne, at hun nå hadde vært behandlet for hypothyreose i over fire år, at hennes amerikanske lege fremdeles var rystet over at hun fikk diagnosen så sent på tross av et entydig symptombilde med store plager, og at hun slet med alvorlige ettervirkninger - alt sammen helt etter boka.

Dessuten fortalte jeg ham at jeg var kommet over mer materiale som tydet på at han og hans kolleger visste skremmende lite om disse sykdommene:

Etter at min kone ble syk, hadde jeg fått vite at en av våre norske venner i lang tid hadde gått med en høyst foruroligende diagnose; blodprøver viste sterkt nedsatt leverfunksjon. (Hans alkohol-konsum var så moderat at han ofte ble ertet for avholdstendenser, så selv om han var pressemann, var det ikke fylla som hadde skylda.) Etter flere år med like urovekkende tallverdier fra leverprøvene, utviklet han et ekstremt søvnbehov, og dessuten en glemsomhet som gjorde at han i løpet av ti minutter fullstendig glemte hva som var blitt besluttet i møter som han hadde ledet på jobben i en administrativ stilling. Han var i midten av 50-årene og trodde bestyrtet at han var i ferd med å utvikle senil demens lenge før tiden. Han ba derfor sin sekretær om å skrive referat så raskt som mulig etter hvert møte, slik at han hadde en slags peiling på hva han hadde vært med på å avgjøre. Han fikk kraftige smerter i leggmusklene. Han snorket slik at hans kone holdt på å gå fra vettet, og på hytta, i ferien, pleide han etter ti timers dundrende snorking å sovne igjen i stolen midt under frokosten mens hans kone satt og forsøkte å holde en samtale i gang med ham. Kvinner er som kjent så bestialsk intolerante at de viser liten sympati for ektemenn som faller i søvn mens de snakker til dem. Nå sendte hun ham til lege, som tok blodprøver - og de viste ikke alene dårlig leverfunksjon, men en klar og uomtvistelig hypothyreose. Han fikk tyroksin og kom seg ganske raskt, og han er frisk og fullt funksjondyktig i dag.

Jeg fortalte professoren om ham og sa at det undret meg at legene ikke ble mistenksomme da de så levertallene hans, mange år før de tydelige og virkelig plagsomme symptomene viste seg.

- Men det er da ingen sammenheng mellom hypothyreose og nedsatt leverfunksjon, sa han.

- Bevare meg vel, sa jeg. Det står i den boken som du har i bokhyllen bak din høyre skulder på kontoret ditt. Leversvikt er ett av de første symptomene på at noe kan være galt med skjoldbruskkjertelfunksjonen og/eller tyroksin-stoffskiftet. Du kan bare gå og se etter. Og så kan du kanskje fortelle studentene dine om det også. De trenger å vite det, og det gjør sannelig de pasientene som du slipper dem løs på og.

Jeg var forholdsvis brysk i den fine sommerkvelden. Professoren, en av Norges fremste endokrinologer, var nå blitt påfallende interessert i skotuppene sine, og vi skiltes.

Og for øvrig - men det fikk jeg ikke fortalt ham, for det visste jeg ikke da: De urovekkende levertallene vender som oftest ikke tilbake til det normale, selv om pasienten ellers kommer seg ved hjelp av tyroksin - enda et eksempel på at det er skadelig og farlig å la en hypothyreose gå ubehandlet. For mange av de skadene som er en konsekvens av hypothyreosen, helbredes ikke om selve primærsykdommen tvinges i kne.


Det har de medisinske professorene heller ikke fortalt studentene i Oslo i perioden 1975-1995.

..

En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken ”Og så må du ikke stille spørsmål” ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han:
”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?”

Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

Vilka jävla idioter!
utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt. [1]

I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

Skrevet 9. desember 2008.

Per Egil Hegge

***

[1] HUNT-undersøkelsen er Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, hvor man foretok en grundig, systematisk undersøkelse av helsetilstanden hos hele den voksne befolkning i fylket. Den ble gjort i slutten av 1990-årene. Den viste at forekomsten av stoffskiftesykdommer og subklinisk hypotyreose er betydelig høyere enn man tidligere hadde antatt at den var.

Det er Lars Vatten og Bjørn Åsvold ved NTNU i Trondheim som ved hjelp av dette materialet har påvist sammenheng mellom hypotyreose og økt risiko for hjertesykdommer. Deres arbeid har vakt svært stor oppsikt i USA – det er ikke hvem som helst som får artikler publisert i Archives of Internal Medicine – og det skulle nå bare være et tidsspørsmål før endokrinologene i Norge, dessverre som noen av de siste i verden, blir oppmerksomme på faremomentene ved en høy TSH og ved subklinisk hypotyreose.

Flere og flere leger regner en grenseverdi av TSH på 4,5 som altfor høy. Noen er tilbøyelige til å medisinere med tyroksin (levaksin) allerede ved en TSH på 2,5. Det gjelder særlig hvis TSH har steget fra for eksempel 1,0 til 2,5 i løpet av forholdsvis kort tid. Den tradisjonelle norske oppfatningen har vært at man er frisk så lenge TSH ikke kryper over 4,5, altså en rent statisk tolkning av prøvesvarene. I de fleste land utenfor Skandinavia vil legen tolke dem dynamisk, og spørre: Har TSH-nivået endret seg i en retning som gjør at vi bør overveie medisinering? Svaret bikker gjerne i retning av et ja dersom pasienten i tillegg har begynt å utvikle symptomer.

Men i den siste tiden har følgende fenomen virket svært foruroligende på meg: Flere og flere pasienter som medisineres med tyroksin (levaksin), forteller meg at de har fått denne beskjeden fra legen: ”Nå viser prøvesvarene at du er frisk, du har normalt TSH-nivå, så nå kan du holde opp med medisinen.” Jeg skulle gjerne vite hvor dette kommer fra, for det er så galt som det kan få blitt: Det kan sammenlignes med at pasienter som går på psykofarmaka for å holde en sinnslidelse under kontroll, finner ut at de er friske fordi de føler seg friske, og derfor holder opp med å ta medisinen.

Dette er en ny og uventet konsekvens av at legeutdannelsen i Skandinavia i årevis har vært utilstrekkelig hva thyreoidea angår. Det er meget trist. Det er også uansvarlig, og situasjonen er ikke bedre i våre nærmeste naboland. Jeg kjenner tilfeller i Danmark hvor en pasient med sterk hypertyreose (hjerteflimmer, vekttap, diaré og så kraftig exoftalmus (utstående øyne) at hun fikk dobbeltsyn og vanvittige smerter i øynene) fikk høre av legen at ”vi skal nok ordne opp med ditt stoffskifte. Men dine øyeplager har ikke noe med det å gjøre, så du må konferere med en øyelege om det.”

Det er omtrent som å si at ”du har meslinger, og dem skal vi nok kurere. Så har du også utslett, men det må du gå til en hudlege med, for det har ikke noe med meslingene å gjøre.”

Da jeg skrev den første artikkelen (1986) om mangelfulle kunnskaper og feilaktig utdannelse om skjoldbruskkjertelsykdommer, fikk jeg høre at jeg overdrev, og at skjoldbruskkjertelplager, særlig lavt stoffskifte, forekommer sjeldent, at det er ufarlig, selv om noen av symptomene kan være litt brysomme, og at det lett kan helbredes ved å sette inn medisinering.

Dette er rav ruskende galt. Men dessverre finnes det ennå leger som er overbevist om at det er slik, og om at jeg, som daværende helsedirektør Torbjørn Mork sa i NRK: ”Hegge skyter langt over målet med sin ubegrunnede kritikk.”

Min prognose er at artikkelen i Archives of Internal Medicine kommer med i pensum på de fire medisinske fakulteter i Norge, og det ganske snart. Det er et fremskritt.

***

Anbefaler forøvrig å lese hele tråden (som er boka) til Per Egil Hegge


Har lest om dette (leververdier) i andre tråder også - f.eks denne:

S-ALAT Leverenzymforhøjelse
Kvinder med hypothyreose mere udsat for leversygdom

Men før du går fuldstændig i panik, Flower - kan du forsøge at styrke leveren med urteremedier, der er berømte (også blandt læger) for at have en velgørende, styrkende og rensende effekt på vores lever, der bliver jo belastet af denne langsomme funktion, hypothyreose sænker for alle organer i kroppen. Læs gerne tråden Mariatistel - hvorfor?