ja noe sånnt... har igrunn et liv, men bare et halvt et....
har jo mann og barn som jeg ikke vil være foruten :(

nå har jeg jo ikke konfrontert legen min med dette enda, så jeg skal ikke ta sorgene på forskudd, men jeg vil gjerne starte tankeprosessen min ...

nå har jeg gått med denne sykdommen og masse symptomer i snart 10 år, for å være ærlig; jeg har glemt hvordan det er å være frisk. jeg klarer ikke lenger å skilne symptomene ut fra en "normal" hverdag... det er også et stort problem når jeg er hos legen, siden jeg også blir diffus når jeg prøver å beskrive situasjonen for henne....

så det dere sier er i korttekst at; symptomene blir ganske fremmtredende før det er noe fare på ferde?