"For - forståsegpåere."

[Bettie B.]

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

Jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å forstå hvordan det er å leve med kranglete stoffskifte, hvis noen hadde prøvd å fortelle meg om det før jeg fikk diagnosen sjøl. Så mange slags diffuse, merkelige symptomer, som i mange tilfeller faller sammen med "lat", "sløv", "uengasjert", "deppa" og andre ting som ikke akkurat er høy status å være belemret med. Da er det fort gjort for tilhøreren å tenke sitt, selv om de er høflige nok til ikke å si det høyt.

Jeg tror at vi er avhengige av å ha noen egne erfaringer før vi kan klare å sette oss inn i hvordan andre folk har det. Har du for eksempel ikke barn sjøl, er det lett å klassifisere andres unger som ufordragelige, og ikke så lett å forstå at noen ganger har du bare lyst til å kaste babyen ut av vinduet. Samme gjelder for stoffskifte- og annen kronisk sykdom. Har du noen egne erfaringer med det, kan det være lettere å forstå hva andre forteller, og sette seg inn i hvordan de har det.

Legg merke til at jeg sier "kan være" lettere å forstå - det finnes unntak. Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon

[Kevlin]

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

..
Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon

Det kan jo også være at han (slik som noen jeg kjenner) stoler 100% på legen og at restene av den man er;
det må man bare forsone seg med (dvs: at man ikke kan bli helt seg selv igjen).

Beklager det kronglete språket - håper meningen min kommer fram
venter fortsatt på at min hypo-perforerte hjerne mm skal "opp å gå" igjen.

[Mod]

Relatert: Den ny intolerance