Det er dessverre noen mennesker som slutter å høre etter om de merker at en er følelsesmessig engasjert. De tror vel at fornuften er et slags kjøleskap.

Andre mangler helt empati, og noen ville helst ikke hatt det.

Og så er det selvfølgelig de som gjør seg opp en mening kjapt, og nekter å la seg rikke.

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

men bortsett fra alt det, såh ... er det de som får tårer i øyekroken av mine relativt nøkterne opplysninger, basert på need to know, og betror meg alle sine sorger og sykdommer ... æææsj

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

(Det er vel her jeg skal komme med ironiadvarselen. Kommunikasjon er ikke lett, mente jeg visst. Og noen er bare vrange, da. De skulle hatt advarselsskilt.)