"For - forståsegpåere."

[Nielsigne]

ELSKER DENNE TRÅD

Og vender tilbage i morgen og fortæller om et par af grundene

[helgemann]

Bettie B.: Kopier innlegget ditt, og henger den opp på veggen min.

[Jerene]

Det er dessverre noen mennesker som slutter å høre etter om de merker at en er følelsesmessig engasjert. De tror vel at fornuften er et slags kjøleskap.

Andre mangler helt empati, og noen ville helst ikke hatt det.

Og så er det selvfølgelig de som gjør seg opp en mening kjapt, og nekter å la seg rikke.

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

men bortsett fra alt det, såh ... er det de som får tårer i øyekroken av mine relativt nøkterne opplysninger, basert på need to know, og betror meg alle sine sorger og sykdommer ... æææsj

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

(Det er vel her jeg skal komme med ironiadvarselen. Kommunikasjon er ikke lett, mente jeg visst. Og noen er bare vrange, da. De skulle hatt advarselsskilt.)

[BeritM]

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...

[smgj]

Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...

Jeg skjønner dere godt, men jeg mener likevel at strategien er feil og dessverre også ødeleggende. Det opprettholder nemlig forestillingen om at dette ER en "lett" sykdom å behandle.

Dog, jeg skal innrømme at jeg gjør det selv. Spesielt når det er "bekjentskaper". Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut." Om personen ennå ikke har fått glassaktig blikk kan man fortsette foredraget.

Kjenner de ikke til noe somhelst sier jeg bare "jotakk, ikke så verst" - som egentlig betyr "la oss snakke om noe annet som interesserer oss begge".

[Jeanette Ws.]

Jeg må si jeg har respekt for de menneskene som klarer å si noe om at de ikke forstår hva jeg snakker om eller sier i fra at jeg snakker for mye, eller at de ikke har tid i stedet for å ikke høre etter. For det handler om ærlighet, ekthet og redelighet. For jeg forventer ikke at alle skal forstå eller høre etter alltid. Sånn er ikke verden. Men tråden handler om å forforstå, altså, man har sin egen oppfatning, og du er litt stygt sagt fordømt samme hva du gjør i møte med en slik person.


Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Jeg mener ikke at jeg er noen ekspert i dette, og det har jeg aldri ment heller. Men jeg er veldig opptatt av å ha fokus på det.. For jeg mener det er viktig å møte hverandre med en anerkjennende oppriktighet og ærlighet. Halleluja og amen..hehe...

[BeritM]

Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Enig med deg. Men det kan nok bli vanskelig å få til i en verden som ikke er ideell..... Hadde du klart å si i fra slik til noen? Enig at det er rosverdig men jeg vet ikke om jeg hadde hatt guts til å si ting så direkte. Kanskje til familie og helt nære venner da, men ikke andre.

[Bettie B.]

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

Jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å forstå hvordan det er å leve med kranglete stoffskifte, hvis noen hadde prøvd å fortelle meg om det før jeg fikk diagnosen sjøl. Så mange slags diffuse, merkelige symptomer, som i mange tilfeller faller sammen med "lat", "sløv", "uengasjert", "deppa" og andre ting som ikke akkurat er høy status å være belemret med. Da er det fort gjort for tilhøreren å tenke sitt, selv om de er høflige nok til ikke å si det høyt.

Jeg tror at vi er avhengige av å ha noen egne erfaringer før vi kan klare å sette oss inn i hvordan andre folk har det. Har du for eksempel ikke barn sjøl, er det lett å klassifisere andres unger som ufordragelige, og ikke så lett å forstå at noen ganger har du bare lyst til å kaste babyen ut av vinduet. Samme gjelder for stoffskifte- og annen kronisk sykdom. Har du noen egne erfaringer med det, kan det være lettere å forstå hva andre forteller, og sette seg inn i hvordan de har det.

Legg merke til at jeg sier "kan være" lettere å forstå - det finnes unntak. Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon

[Kevlin]

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

..
Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon

Det kan jo også være at han (slik som noen jeg kjenner) stoler 100% på legen og at restene av den man er;
det må man bare forsone seg med (dvs: at man ikke kan bli helt seg selv igjen).

Beklager det kronglete språket - håper meningen min kommer fram
venter fortsatt på at min hypo-perforerte hjerne mm skal "opp å gå" igjen.

[Mod]

Relatert: Den ny intolerance