Det er mulig dette blir litt usammenhengende. Magen slo seg vrang i dag, muligens etter inntak av for mye pinnekjøtt i går. Energien ble enda mer borte, og hodet ikke helt i vater - men jeg prøver likevel:

Undskyld mig, det er ikke for at være belærende eller uhøflig eller hvad du nu ellers kunne tænke om mig, Bettie B. Men netop dette gør mig da utryg: at overlade læring og mestring af min hypothyreose til mennesker, som i alt over for mig har vist, at de er ligeglade, om jeg lever eller dør, eller hvordan jeg lever, hvis det skulle være tilfældet ...
Ingen grunn til å tenke noe galt om deg pga dette, Nielsigne? Det er bare trist at du har hatt så dårlige opplevelser med helsepersonellet, som egentlig skulle være der for å hjelpe. Man er liten og sårbar nok når man skal be om hjelp med noe slikt, om man ikke skal bli trykket enda lenger ned og nærmest "idiotforklart". Jeg har heldigvis sluppet å oppleve noe slikt. Selv om "mine" leger heller ikke har kunnet hjelpe meg med annet enn Levaxin, har jeg i alle fall opplevd å bli behandlet med respekt, heldigvis. Det ser jo ut til at det ikke er en selvfølge.

Det jeg vet om disse såkalte lærings- og mestringskursene, er at de skiller seg fra pasientopplæring som har vært gitt før, ved at det alltid skal være med en brukerrepresentant, både i planlegging, gjennomføring og evaluering. Programmene ser ut til å være en blanding av innlegg fra fagpersoner og brukere.

Se http://mestring.no/om_lms for info om LMS.
LMS på sykehusene i Norge: http://mestring.no/om_lms/lms_i_norge

Jeg var bare nysgjerrig på om noen her hadde deltatt i slike kurs, og hadde noen synspunkter på om de faktisk oppnår gode resultater - om folk har hatt nytte av å være der, og om brukerrepresentantene har klart å bidra med noe?

Det er vel sånn at de fleste som er her inne ser rom for forbedring og er mer i søkefasen enn i akseptfasen. Jeg tror derfor det er naturlig og folk flest føler mindre behov for et sånt sted som dette når man aksepterer at "det er bare sånn".

Og så har jeg lyst til å si at "det å mestre sykdommen" er stort sett det eneste tilbudet man får ellers. Her er det eneste skandinaviske tilbudet jeg har funnet med mer fokus på å utnytte sitt potensiale og dele kunnskap som kan føre dit, enn å "lære seg å leve med det".

Misforstå meg riktig - jeg tror begge sider er viktig, og balansen. Det er bare det at å få hjelp til å avfinne seg er så lett - og så farlig passifiserende om man ikke har forsøkt det andre også.
Det går kanskje an å si at det er forskjell på aksept og resignasjon, smgj? Jeg er sjøl ikke helt klar over hvilken "fase" jeg befinner meg i for tiden. Den ene dagen leser jeg til øyet blir stort og vått, andre dager er mer av den resignerte typen, og andre igjen er et sted midt i mellom. Det høres liksom bedre ut å si at jeg har akseptert tilstanden som jeg har kommet i, enn å si at jeg har resignert ...

Jeg vet ikke akkurat om jeg synes det er så lett å få hjelp til å avfinne seg med situasjonen heller Men ser absolutt poenget ditt med at det blir feil å legge inn årene og slutte å "utdanne" seg, så lenge det er mulighet for å finne noe som kan hjelpe. Det kan vel kalles resignasjon - eller?