Hei!

Nå har jeg lest myyyyye på nett (og spesielt her inne) og følte jeg burde skrive noe siden jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!

Jeg er ei 22 år gammel (ung?) jente som lurer på om jeg kan ha hypotyreose.

Jeg var hos legen i dag for å få tatt blodprøver, men det føles som jeg blir møtt av en vegg som absolutt ikke tror jeg har hypotyreose og som skylder det meste på min overvekt og at jeg er deprimert (liker ikke å kalle meg selv deprimert, men får det svart på hvitt hver gang jeg blir sykemeldt...). Grunnen til at jeg valgte å sjekke ut dette er fordi min bestemor hadde hypotyreose og fikk jodbehandling. Samt at min tante var faktisk innenfor normalverdiene, men i nedre grense. Legen hennes valgte likevel å la henne prøve medisin, og hun ble et nytt menneske etter 3 uker. Jeg har forklart min situasjon til henne, og hun sier hun kjenner seg helt igjen.
Men hva er vel det vitsen med det, dersom du ikke blir trodd på av legen din?

Jeg føler meg utslitt - av ingenting, tiltaksløs, sover ekstremt mye, har mistet mye hår, hukommelsen er RÆVA, konsentrasjonen likeså, trenger ofte ro. Dette igjen trigger jo til at jeg får skyldfølelse og at jeg blir deprimert.
Dette med mye søvn har jeg hatt helt siden jeg var liten, jeg er absolutt et B-menneske, men synes ikke det er vanlig at en ungdom på 13 sover "middag" (på den tiden trente jeg også fotball).

I ca. 3 år har vært deprimert, mange kvelder har jeg grått og grått, uten å vite hvorfor. Det er bare sånn, liksom. Ofte er det pga. skyldfølelse, fordi jeg ikke orker noe, ikke en gang å dra til byen på cafe... Som kanskje mange andre har dette skjedd mest på vinteren, i mørketida.. Men jeg føler meg absolutt ikke fresh resten av året....!

I 2009 var det utrolig mye som skjedde, jeg fikk en høyere stilling i en annen bedrift, følte meg ikke bekvem med medansatte så jeg sluttet etter 4 mnd (er en ekstremt følsom person, og dersom man ikke føler seg likt - og skal være sjef - går dette såklart inn på en). Gikk tilbake til min forrige jobb. Dette var et nederlag. I denne perioden ble min mor også alvorlig syk med angina og måtte bytte ut koronararteriene (blodårene inn til hjertet). I tillegg til dette var min bestefar syk. Jeg ble sykmeldt, pga. depresjon.

Høsten 2009 startet jeg på sykepleien, og til slutt ble jeg anbefalt av legen å sjekke ut psykologmuligheter ifht. skolen. Der fikk jeg god hjelp, og siden november 2009 - januar 2011 har jeg egentlig hatt det greit. Jeg lærte av psykologen at jeg måtte ta meg fri når jeg følte for det. Dette følte jeg fungerte, siden jeg selv skjønte at det ble for mye høsten 09, og da endte det jo med at jeg gikk ned i et svart hull. Jeg kjenner meg selv så godt at dersom noe f.eks. er planlagt i 1 mnds tid, kan jeg gjerne avlyse dette. Det blir for mye for meg, det er nesten som om jeg er sliten av å tenke på det.. :S Men dette har jeg bare lært meg å leve med.

Høsten 2009 ble det tatt noen blodprøver av meg:
S-FT3 (fritt T3) 5,1 (2,3 - 5,7)
S-FT4 (fritt T4) 15,1 (9,0 - 22,0)
S-TSH 0,97 (0,20 - 4,0)

Sier dette noe? Tok flere prøver også dersom dette skulle hjelpe.. Legen min sa vertfall at det var normalt.

Det som derimot har forværret seg i de siste årene er konsentrasjonen min. Jeg kan IKKE høre noen lyder dersom jeg skal konsentrere meg, spesielt dersom jeg skal lese (eller slik som nå når jeg skriver her). I tillegg har hukommelsen min blitt helt fantastisk dårlig, og det passer utrolig dårlig når jeg studerer som jeg gjør. Jeg har tenkt at, jaja, jeg er vel bare så dum da, husker ikke noe uansett.. Og får dårlige karakterer. Som igjen gjør at jeg blir veldig lei meg :(

Ellers kan jeg jo si at jeg er i følge BMI definert som fedme, over 30 på BMI-skalaen. (Jeg selv liker ikke denne målingen, da man f.eks. ikke vet hvor mye beinmassen veier). Jeg vet jo at jeg er overvektig, det har jeg vært siden... 7 klasse på barneskolen kanskje? Jeg føler at vekten min hindrer meg i å være den jeg vil være, og jeg har aldri hatt kjæreste (dette plager meg veldig..). Alle symptomer jeg har kan jo såklart være helt min egen feil og pga. fedme.. Men jeg vet ikke jeg. Vil vel kanskje ikke innrømme det.

Uansett, siden jeg ikke har fått svar på blodprøvene enda er det jo ikke sikkert at jeg har hypotyreose. Og symptomene er jo "vanlige" symptomer for mange ting, men skal jeg liksom bare godta at jeg blir lagt under depresjon gang på gang?

Da jeg var hos legen i dag begynte jeg med å si symptomene som jeg har. Og forklare det med bestemoren min og spesielt tanten min. Han sa vi kunne ta prøver, og at jeg får svar på de om ca 1 uke. Men det han snakket mest om var hvor mye jeg vegde, og at jeg måtte begynne der. Bla bla bla. Hvordan gjøre det når man er tiltaksløs? I følge han er jeg nok bare lat..

Jeg må faktisk si at jeg håper at jeg har hypotyreose, for det hadde forklart så utrolig mye! Men kanskje er jeg bare dum og ikke vil innrømme at det er min feil?