Jeg fikk tørre øyne i fjor sommer. Og fikk resept på noen flotte og dyre øyedråper av øyelegen. Og jeg må bruke dem ofte. Noen ganger må jeg bruke dem hver halvtime, da er det ille. Det er sjelden jeg klarer stort mer enn ett par timer før jeg må dryppe igjen. Da oppleves øynene som fulle av grus, sand og ubehag som gjør at jeg nesten ikke klarer å konsentrere meg om noe annet.

Så med den dryppehastigheten går det mye dråper. Og det er nok dyrt. Jeg er glad fordi de finnes på blå respt. Jeg må ha dem.

Og derfor går jeg ofte til apoteket og tømmer hylla med øyedråper. Jeg kom på apoteket i dag også. Da var det en ny apoteker der. Hun så raskt at jeg også i forrige uke hadde vært på apoteket og fått flere pakker. -Men du hentet jo øyedråper forrige uke også, sa hun med en røst som jeg tolket som litt protesterende, litt anklagende. Jeg forklarte at jeg måtte dryppe ofte, det var det øyelegen sa, så ofte jeg trengte å dryppe. Og dette er jo ikke tabletter, sa jeg, dette skal tas etter behov. Hennes neste argument var at "de andre" ikke brukte så mye som meg. Det var tydelig at hun syntes jeg gikk over streken med mitt behov. Og jeg sto der. Og følte meg så hudløs. Det var som en lærer, en mamma eller en tante Sofie sto der og kjeftet på meg og anklaget meg.

Jeg vet at det offentlige må spare penger. Og at vi ikke skal misbruke det vi får på blå resept. Og at alle i den kjeden, legen, apotekeren og alle andre, skal si ting dersom det er forhold å reagere på.

Så er det er noe med måten det undres, lures og spørres på. Det er så mange måter å si ting på, tenker jeg her jeg sitter, og fortsatt kjenner en flik av den hudløsheten hun ga meg med måten hun var på.

Jeg skal i allefall få øyelegen til å skrive en resept neste gang som ikke levner tvil om at jeg må bruke dråpene mye og ofte