Hei.
Jeg er en kvinne på 46 år som fikk diagnosen "Lavt stoffskifte" for et par dager siden. Selv om det selvfølgelig ikke var hyggelig å få vite at man har en sykdom som varer livet ut, var det faktisk veldig godt å få en bekreftelse på at det ikke har vært bare "syting og klaging" uten grunn de siste årene. For jeg har omtrent alle symptomene på lavt stoffskifte som man kan ha, og trodde lenge selv at jeg bare begynte å bli "gammel" og utslitt.

Har nettopp begynt med Levaxin, og er spent på om jeg vil merke forandringer til det bedre raskt - er utålmodig nå - og litt forbannet på meg selv over at jeg ikke tok nye blodprøver tidligere - da hadde kanskje mye elendighet kunne vært unngått. Jeg har til og begynne med fått tabletter på 75 mg som jeg skal ta 1 stk daglig i 2 mndr (første 10 dgr bare 1/2 tablett), deretter ny blodprøve og legebesøk for å vurdere effekten av medisinen og evt. justere det sakte men sikkert oppover.

Første gang det ble ble målt TSH i blodet mitt var i 2003, i forbindelse med diffuse symptomer - og da var resultatet 2,15. Som jo var ganske så bra. I 2005 følte jeg meg mye mer sliten og trøtt, så nye prøver ble tatt. De viste en TSH på 4,3 og FT4 på 15,0 - som jo var i grenseland men ikke alarmerende. Etter som årene har gått, har symtomene blitt mer og mer fremtredende både fysisk og mentalt, så for en uke siden tok de nye blodprøver. Og da ble TSH målt til 12,24 og FT4 9,0.

Heldigvis har jeg en fastlege som synes stoffskiftesykdommer er både spennende og interessant, så jeg føler meg jo i trygge hender i så måte. Men jeg må innrømme at jeg har "saumfart" internett de siste dagene på leting etter detaljert informasjon om sykdommen, og har jo skjønt at den er litt mer alvorlig enn jeg først trodde.

Og så lurer jeg selvfølgelig på hva mine egne blodprøveresultater betyr i forhold til alle dere andre - er jeg litt syk eller veldig syk sånn rent medisinsk i forhold til gjennomsnittet? Sikkert et dumt spørsmål, men jeg håper jo å bli litt klokere etter hvert... Jeg føler iallfall at jeg har veldig mange plager, noen av dem store og andre små (men mange små bekker blir jo som kjent til slutt en stor elv..) og nå er jeg egentlig bare veldig glad over å ha fått en diagnose og forhåpentligvis også god hjelp!

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg først hadde tenkt, og omhandler jo andre ting enn bare blodprøver. Men dere får heller bære over med meg - jeg føler bare et enormt informasjonsbehov om sykdommen akkurat nå...

Mange hilsener fra lille meg (som dessverre er blitt litt større de siste mndr )