Våt og kald, trøtt og sliten, glemsk og rørete, smertefull og indisponibel.

Dette er vel kategorier eller beskrivelser som vi med lavt stoffskifte kjenner igjen,
vi har alle utfordringer ifht leger og behandling, offentlige systemer og jobb,
men den vanskeligste jobben er kansje å holde familien på et normalt nivå.

Utilstrekkeligheten eller følelsen av å ikke være som man var er tung å bære.
Ingenting er jo som det var,
den effektive moren som gjorde alt, sydde,lappet, fulgte opp treninger, hjalp til med lekser, alt var i topp shape,
det var før,
nå glemmer hun legetimer og tannlegetimer, blir tilsnakket hos reguleringstannlegen, barna må stå over kamper for treninger har blitt glemt,
dårlig med lekser for mor har ikke hode til det bestandig,
Dårlig mor plutselig, enda godt barn er trofaste og blod er tykkere enn vann.

Har bestandig jobbet mye og tjent godt, kreativ og aktiv, engasjert og inkluderende,
Orker ikke jobb og stress, eier ikke engasjement og energi, kreativitet kan man bare se langt etter, mindre jobbing,mindre inntekt, mer sykemelding.

Hus og hjem var bestandig i orden, alt var strøket og lå i rette bunker,
ingen opphopning på vaskerommet eller full oppvaskbenk,
den hvite tornadoen ble grå,
Det er et ork å få oppvasken i maskinen og klærne i vaskemaskinen,
strykehaugen er så stor som et fjell, hybelkaninene koser seg overalt,
ingen rene sokker? ligger nok i kurven som skulle vært brettet.

Godt samliv i 20 år, godt å krabbe inni armkroken, kile i nakken, slenge kjærtegn når man passerer, vandre under dyna og finne varme, godt å trygt i bamsefavnen, samliv blir dypere og inderligere etter så mange år lissom,
Så har man lagt på seg 30 kilo og føler seg ikke så attraktiv, man er dårlig form og ikke sprudlende mer, man vandrer ikke under dynen etter bamsefavnen heller og bamsefavnen søker ikke, hos meg er det kaldt og vått og lite attraktivt, plutselig ser jeg gammel og lubben ut.

Alt får sine begrensninger, ingenting som det var,
nå er det tidsbestemt når man kan gjøre ting enten fordi man må passe på når det ikke er for tåkete, når det ikke er for mye smerter eller når man ikke er kliss våt.

Å som jeg lengter til det jeg var.
Enda godt at jeg er omgitt av mennesker som er glad i meg uansett de begrensningene jeg har fått,
Når jeg er ved å gi opp er det mange ganger dem som holder meg og håpet oppe,
jeg skylder dem å prøve å bli meg igjen, uansett hva det koster i søken etter behandling eller penger.
Vi har heldigvis humor som hjelper oss, så når jeg har tatt en for mye, gubben er mater, eller jeg har fått et par på tryne, jeg har blitt gammel og senil og prater med meg selv, glemte å gå på skolen etc så er det vår måte og overleve på,
men det er også min trygghet på at mine kjære ser meg og hva jeg gjennomgår og hjelper meg og kjempe!