Jeg synes jo at når alle får vite at de har hypotyreose. Så burde de få masse info. Jeg fikk ingen info. Av tre leger. Deretter burde de få vite at det finnes mange medikamenter, syntetisk T4, Syntesisk T3 samt naturlig tyroksin som innholder begge i naturlig form, pluss litt av mer (og noe vi ikke vet hva er , Hertoge) stoffskiftehormon og calcitonin. SÅ burde pasientene få velge! Og teste! I tillegg burde det være god kontakt. Mellom psykiater/psykolog og lege. "Pasienten er depressiv, skal vi prøve T3, hva tenker pasienten om dette?" Mellom fysioterapeut og lege: Kan muskulatur påvirkes av for lite T3 etc etc.

Alle behandlere burde kunne symptomer, og vite om at selv om pasienten tisynelatende responderer på behandling, så foreligger det kroppslige bevis på det motsatte. Og da bør lege og pasient gå inn i detektivrollen. Som jeg gjorde i dag, og så at jeg var krraftig underdosert.

Jeg vet dette høres ut som et drømmescenario. Men hvem vet? Etter år hvor vi dytter?
Og svikt i binyrebarken er vel fortsatt en "sykdom som ikke finnes?"

Og, ja, n`Finn, når man finner seg i at 10-12 % ikke får god hjelp av medisiner, at de kanskje ender opp som uføretrygdede, med et usselt liv, hvor alle lys slukker gradvis (seksualitet, energi, livslyst, glede, overskudd, styrke i generell forstand, dårlig helse etc) da er det noe riv ruskende galt. Og jeg tror at for å få dem i tale, må vi snakke tall. Penger. Hva koster dette samfunnet? De bryr seg vel ikke så mye om usle liv. Men kanskje kostnadene det medfører?

Vel! her ser dere resultatet av 1/4 grain økning i medisin på en dag! Problemet er løst!