Jeg satt og surfet litt tilfeldig i går, men at dette var noe som fantes hadde jeg ikke forestillt meg
og attpåtil virker det som om dette forumet blir mye brukt.

Jeg har hatt autoim. thyr. i 3-4 år, men i det jeg fikk diagnosen ble jeg gravid - og hadde nok med det + et lite nurk ..
jeg klarte det veldig nra, og samtidig fikk jeg endelig fullført videregående skole (voksenopplæring på 1 år, tviler på om jeg hadde klart meg på en normal vidergående) Men uansett :
det er først nå jeg virkelig har gått på trynet..
jeg har vært i job i 1 år, og hadde klart meg veldig bra med kombinasjonen småbarnmor-kjærste-husmor og arbeidsaktiv(med mye ansvar i jobben)
Men plutselig en dag slutta hjernen å fungere, den Klarte ikke å ta inn noe - ikke en enkelt beskjed engang

Formen er værre en noensinne, og i perioden jeg har vært sykemeldt (ca 3 mnd) føler jeg at det går nedover - nå trenger jeg 12-14t. søvn Hver dag, og ligger bare å slumrer på sofaen - mulig jeg klarer å gå en tur...
Jeg har bare kollapsa så enormt :(
og føler at Ingen forstår og at mange ikke tør snakke med meg lengere , og kjærsten min og lille englen min stakkars..
det er virkelig perioder, som nå, at jeg vil gjøre forholdet slutt, kun pga sykdomen..
legen min mener jeg er "utbrent", men han hadde nylig vært på en konferanse ang utbrenthet - og der var jeg den Yngste de alle hadde hørt om
Og det gjør jo ikke livet bedre at det må være minimum 4mnd! å vente på en time hos endokrinolg...
jeg er lei meg og deppa og ønsker bare å være FRISK ...

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre her inne har det, lever med sykdom, og hvordan hverdagen deres ser ut.. Finnes det håp?

Takker uansett for at noen har laget et slik forum - noe beder kan ikke finnes