Ja, tilogmed selve gleden ved å leve!

Som akkurat nå feks: Jeg har stikking i høyre side, nede på ryggen, som skyter oppover som en sylskarp kniv som snitter opp huden min. Nyrer/binyrer, tenker jeg. Farlig, tenker jeg også. Jeg er så trøtt som jeg aldri har vært før, og det er rart at jeg klarer å skrive dette innlegget mens jeg har denne formen. Jeg er så slapp at jeg omtrent ikke klarer å reise meg opp, og når jeg først gjør det, slår hjertet tyngre og tregere. Jeg har hvilepuls på under 60. Ikke normalt for en utrent person, tenker jeg. Jeg blir svimmel, og hodet spinner litt rundt. Jeg er tørr i munnen, og svelger konstant gørr fra retningen til nese/bihuler som jeg ikke aner nøyaktig hvor kommer fra, eller hvorfor oppstår. Jeg titter ned på magen min og lurer på hvorfor den krympet for 1 måned siden, og nå i de siste dagene har den blitt mye større igjen. Jeg har tungt for å puste og klarer ikke å trekke pusten helt inn, og jeg er kvalm. Og det knirker i knærne.

Hva gjør man i slike situasjoner? Ringer 113? Legger seg ned for å dø? Ser på en actionfilm? Erotikk? Røyker HASJ? Drikke seg skitings? Ta alt som en "mann" og late som om alt er bra? HVA??? Hva skal til for å glemme tilstanden man er i? For å komme seg gjennom dette? Dette øyeblikket, som er verre enn andre øyeblikk? Og uvitende om at formen kommer til å forbedre seg, sitter man virkelig med møkk til langt oppover den mentale helsen, og vel så det.

Jeg undrer på om det hadde hjulpet å bli lagt inn på en eller annen privat klinikk ett eller annet sted i verden, og fått en eller annen form for hjelp, eller bare bedt om å få alle de nødvendige undersøkelsene pronto, og blitt frisk mye, mye raskere. For penger er nesten Alt mulig. Jeg er dessverre ikke superrik, så jeg er nok "stuck" her i verdens rikeste land.

Jeg kan ikke Tro at det har gått 9 måneder. Og hva sitter jeg igjen med etter denne tiden? Forverring. Smerte. Sinne. Depresjon. Bitterhet.....