Finn skrev et innlegg om faren for å bli stemplet som Hypokonder, og det fikk meg til å tenke..

Hvis vi ikke kommuniserer med legen, så skjer det jo heller ikke noen fremgang mot det å bli bedre tenker jeg. Det er ikke noen tvil at vi som har "kvinnesykdommer" og som ikke følger normen, lett kan pådra oss å bli vurdert som helse opptatt (hypokonder). Men på den andre sien så vil jeg jo si at hvis man driver skikkelig undersøkelse av fysikken sin, så vil man som oftest ha rett, og at det igjen vil vise seg klinisk. Det kommer jo selvsagt an på om man er nøysom og gjerne litt skeptisk i framgangsmåten. Blir vi for ivrige kan vi som alle andre føre oss selv ut på ville veier ;)

Jeg vil helt automatisk tenke at vi ikke ville komme langt ved å la være og diskutere med legen. Jeg ber min lege spekulere og jeg deler noen av de tingene jeg spekulerer i. Jeg tviler at han setter hypokonder i margen for å si det slik. Men det er vel heller ingen tvil om at jeg er syk, og han må heller kjefte på meg for jeg har en tendens til å underdrive mine plager, enn at han skriver jeg er sykelig sykdomsopptatt. ;)

Jeg må si at jeg har øtt leger av motsatte kaliber også. Jeg har en lang og vanskelig historie i forhold til leger og helsevesen pga stoffskiftet. Så jeg er fullstendig klar over hvor jævlige leger kan være med folk.

Hva tenker dere om alt dette? Er det mange som har blitt møtt som hypokonderaktig eller verre der ute i helse Norge?