Jeg har levd på grenseverdiene på stoffskifte de siste 12 årene, og er så vant til at jeg er sliten at det ikke "spiller noen rolle lenger".

De siste 6 mnd har det skjedd mye i livet mitt, som gjør at jeg har fått en depresjon, men nå er jeg i tvil på om det er det det egentlig er. Jeg følte meg opprinnelig ikke så sliten som jeg pleier, så derfor så hadde jeg egentlig utelukket at det var stoffskiftet mitt som hadde begynt å tulle, og jeg har derfor ikke sjekket det foreløpig. Man blir så vant til at legen sier at det ikke er lavt nok så man ignorerer det på en måte. :( skal legges til at jeg har flyttet så jeg har egentlig aldri diskutert stoffskifte med den nye legen, men skal gjøre det neste uke når jeg skal tilbake.

Men når jeg denne uka er sykemeldt pga depresjon, så føler jeg meg egentlig mest sliten og "helt flat". Trodde jeg skulle få mer energi av å være hjemme, men isteden er jeg bare mer svimmel, orker ingenting og musklene blir slitne av den minste belastning. Dette med musklene har jeg ikke opplevd før.

Ellers så har jeg problemer som stmmer med stress og depresjon:
* sliten og trøtt, men sliter med å få sove.
* vondt i hode (har også hatt migrene anfall i høst - dette er nytt)
* særdeles sviktende hukommelse
* manglende konsentrasjon
* vondt i magen
* muskelspenninger (men dette kommer helt klart av stresset i livssituasjonen)
* orker ikke mye lyder og styr fra barna - liten tålmodighet (uvanlig for meg)
* Manglende matlyst
* tinnitus (blitt mye sterkere og mer plagsom)
* humørsvigninger


Hva tror dere? Er jeg bare deprimert, eller, kan depresjonen være et element av at stoffskiftet mitt har endret seg.

(Jeg har vært for lav på stoffsikfte ved en graviditet, men da ønsket jeg ikke å starte med noe mitt i graviditeten. Ellers har min gamle lege alltid vær veldig tilbakeholden, selv om jeg ikke orket å gå tur med familien engang.)

Er lenge siden jeg har målt nå, og verdiene fra år tilbake husker jeg ikke :( , men jeg har ligget dær grensene.