Hei, hei

Vi blir jo ofte utsatt for mange sårende bemerkninger, enten bevisst eller ubevisst fra andre.

Hvor mye av dette skal vi finne oss i, og hva kan vi gjøre med det?

Tenk bare på hva Yvette nylig ble utsatt for:

Fikk servert av et familiemedlem i går at: "Lavt stoffskifte - er det en sekt?"
http://www.xlpluss.no/thyroforum/viewtopic.php?t=1632

Jeg kunne ikke annet enn å le når jeg leste dette, for jeg synes det var ufattelig dumt. Men Yvette synes ikke det var noe morsomt...

Og ved nøyere ettertanke kan jeg godt forstå det. For hvis vedkommende som sa dette ikke er tilbakestående eller et lite barn, så må det vel være sagt i sarkasme? Eller ikke? Hvordan oppfattet du det selv, Yvette?

Hvis det var sagt med sarkasme, så må det ha vært vanvittig sårende.

Lurer bare på hvor mye av den slags jeg selv må ha sagt opp i gjennom, og spesielt hvis jeg ikke selv var blitt så syk. Ville jeg ha vært like dum og ufølsom? Det får jeg vel aldri svaret på.

Unnskyld hvis jeg såret deg, Yvette ;)