Vil leve, men er så utrolig sliten.

[Yogatre]

Hei! Jeg er en rådvill ung dame på 29 som sliter med utmattelse av ukjent art (binyrene/hormonbalansen er foreløpig hovedmistenkte). Håpet er å få noen tips og råd fra dere kunnskapsrike mennesker som er på dette forumet. Starter med historien min og lister opp symptomer og spørsmål til slutt.

Utmattelsen min slik den arter seg per i dag har nå vart i ett år ganske nøyaktig. Den debuterte etter en kraftig infeksjon (antagelig et virus) i juli 2017. Var praktisk talt sengeliggende i ei uke. Legen testa meg for mononukleose/kyssesyken, men testen var negativ. Det eneste de fant var en litt forhøya CRP, altså en generell betennelsesreaksjon. Like etterpå fikk jeg mitt første migreneanfall, med en spenningsliknende pulserende hodepine ledsaget av kraftig lyssensitivitet. Disse fortsatte å komme utover høsten og vinteren. Men la oss spole litt lengre tilbake.. Det er nemlig ikke bare denne ene infeksjonen som har skylda, tror jeg. Den var nok bare dråpen som fikk begeret til å renne over..

Jeg var et robust barn som hadde over gjennomsnittet god apetitt (antagelig pga høy forbrenning) og som sjelden var sjuk. Har alltid trengt mye søvn, og sovet godt. Jeg var og er en kvikk og intelligent person, og gjorde det veldig bra på skolen. Dette blei jeg mobba for i veldig mange år, helt fra barneskolen til langt oppover mot videregående. Var veldig ensom i eget hode og hadde ingen jeg følte jeg kunne snakke med. Så barne- og ungdomstida mi var til dels veldig stressende.

Da hjalp det heller ikke at jeg som ung utvikla en ekstrem perfeksjonisme og blei min egen verste fiende.. Og at jeg hadde det ganske turbulent hjemme. Men på skolen fikk jeg kun 5ere og 6ere, så ingen bekymra seg for meg.

Jeg valgte meg en krevende universitetetsutdannelse som, pga mine egne skyhøye krav til meg sjøl, blei min "bane" og wake up-call. Først studerte jeg tre ganske bedagelige år i Oslo, for så å flytte utenlands for å ta en krevende master i 2012. Under studiet utvikla jeg anoreksi og tilhørende depresjon, men forstod ikke dette da. Det eneste som stod i hodet på meg var prestasjon. Jeg gikk ut med toppkarakterer, men hadde mista mensen og de små kvinnelige formene jeg hadde.. For ikke å snakke om gnisten. Og gangsynet.

Etter masteren kom jeg inn på et prestisjetungt universitetet i et annet europeisk land for å jobbe mot en PhD. Der fikk jeg endelig hull på verkebyllen.. Anoreksien gjorde meg utmatta og deprimert, noe som fikk meg til å oppsøke psykologhjelp på starten av 2. året mitt (august 2015). Ett år seinere falt plutselig puslespillbitene på plass og jeg innså at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Jeg gikk til fastlegen min med én gang, men var ikke tynn nok til å kvalifisere for spesialistbehandling og måtte dermed klare meg sjøl. Legen bidro kun med litt veiing (!) og blodprøver (alle var innenfor normalen, men litt lave verdier).

Jeg sykemeldte meg i et halvt år mens jeg jobba med å bli bedre. Det tror jeg må ha vært den mest ensomme tida i hele mitt liv.. Jeg var helt utkjørt mesteparten av tida (det blir alle som holder på å "spise seg opp" - kroppen tvinger deg til å hvile mens den reparerer skadene du har påført den) og sleit med angst rundt spising og vekt. Men jeg hadde bestemt meg for å bli frisk og jobba beinhardt med meg sjøl.

Etter tre måneder med full fokus på spising kom mensen tilbake i oktober 2016. Og i januar 2017 begynte jeg sakte men sikkert å jobbe med doktorgraden igjen. Humøret blei stadig bedre og kroppen blei sterkere, sjøl om jeg sleit med tidvise anfall av skikkelig utmattelse etter fysisk anstrengelse. Kurven var oppadgående - helt til den infeksjonen i juli som nevnt over. Da begynte ting å sakte men sikkert gå i feil retning.. Samtidig prøvde jeg å øke arbeidsmengden, for nå var jeg vel tilnærma frisk? Åh, så dum jeg var..

Det hører med til historien at tida som doktorgradsstipendiat tidvis var veldig stressede - primært fordi jeg nok gjorde det på feil grunnlag. Jeg trivdes egentlig dårlig med det daglige arbeidet, men fortsatte fordi alt annet var så bra (supert arbeidsmiljø, jeg fiksa arbeidet veldig bra..) og fordi jeg ikke så noen annen mulighet. Det tok meg hele våren 2018 å forandre på sistnevnte.

Vinteren 2017-18 blei et vendepunkt. Migreneanfallene begynte å komme tett som hagl, og jeg fikk dermed masse tid til å tenke og reflektere. Kroppen spilte ikke på lag og jeg innså at jeg var nødt til å vurdere å slutte. Jeg var kraftig forsinka etter år med nedsatt arbeidskapasitet og innså at motivasjonen var dårlig. Var det egentlig forsker jeg ville bli? Måneder med halvhjerta forsøk på å fortsette fulgte, samtidig som jeg undersøkte ulike alternativer. Da påsken kom kollapsa jeg mer eller mindre, men fortsatte å kjempe.

Etterhvert begynte en plan å ta form, og for å gjøre en lang historie kort flytta jeg tilbake til Norge i juni med en plan om å omskolere meg via en master ved UiB. Flytter til Bergen nå i slutten av juli. Beslutningen om å avbryte doktorgraden gav meg en liten boost (det var en enorm lettelse!) men er nå cirka like dårlig som jeg var i mars. Påsken var vel på en måte kollaps nr to..

Jeg gleder meg veldig til å begynne på nytt i Bergen og til studiet, og ser lysere på framtida enn jeg noensinne kan huske å ha gjort. Så sola skinner innvendig.. Men utmattelsen fører med seg mørke skyer, og gjør meg bekymra for hvordan dette skal gå. Det er skikkelig frustrerende å føle seg så ræva nå som jeg endelig har funnet et godt spor for veien videre! Jeg har jo lært enormt mye om meg sjøl de siste åra og har vokst masse på alt jeg har kommet meg gjennom. Nå har jeg lyst til å leve livet, men orker ikke..


Så der er jeg altså nå. Symptomene jeg har er som følger:

Trøtt og sliten fra morgen til sein ettermiddag, våken og tilnærma normal om kvelden/natta.
Kraftløshet som følger trøttheten.
Sover mye (8-9 timer), må noen ganger sove på dagen.
Tung i hodet, hjernetåke.
Tåler ikke trening særlig godt, kondisjonstrening gir mer tretthet dagen derpå (noen ganger flere dager etterpå).

Svimler for meg hvis jeg reiser meg fort. Hjertebank/hjertet "slår dobbelt".

Lyssky.
Prikking/ilinger i hele kroppen stadig vekk.
Mye spenningshodepine.
Begynte å få migreneanfall juli 2017, disse kommer oftere ved stress/fysiske anstrengelser. Responderer ok på triptaner, men anfallene varer fortsatt i dagesvis med utmattelse og lysskyhet

Tåler ikke koffein og alkohol.
Veldig følsom overfor mat med høy GI pga ustabilt blodsukker.
Craver karbohydrater, men spiser mye proteiner og fett for å stabilisere blodsukkeret.
Til dels treig fordøyelse.
Spiser hva jeg vil - vekta er stabil. Er passe slank med vanlige kvinnelige former.

Store PMS-plager - blir deprimert, irritabel og gråter for ingenting ca ei uke før, dette går over så fort jeg begynner å blø.
Kraftige menssmerter.
Lav libido.

Tørr hud - det snør fra hodebunnen sjøl om jeg vasker med mild sjampo max to ganger i uka..
Svake negler.

Har blitt mye mer sensitiv (sanseinntrykk, følelser, smerte) og skvetten enn jeg kan huske å ha vært før jeg blei sjuk.
Uro og angst som kommer og går.

Kan ikke ha noe som strammer rundt livet/brystet, da får jeg ganske vondt/stort ubehag. Sliter f.eks. med å gå med BH og bukser med høyt liv.

Tok pupilltesten som beskrevet her: https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=8143
Pupillen blei først mindre, men etter 1-2 sekunder utvida den seg igjen/pulserte sjøl om jeg fortsatt lyste. Dette tyder på alvorlig binyretretthet i følge forklaringsteksten..


Det som plager meg aller mest er mangel på energi og at jeg ikke tåler trening. PMSen er også fryktelig plagsom. Det andre kan jeg leve med.. Men hadde vært fint å bli kvitt migreneanfallene.

Hva tror dere - er dette binyretretthet? Noen som kjenner seg igjen? Jeg har lest meg opp en del på Dr Lam sine artikler og kjenner meg igjen i mye.

Jeg tar for øyeblikket ingen kosttilskudd. Er vegetarianer som spiser egg- og melkeprodukter. Prøver å være ganske lavkarbo og å få i meg næringstett mat. Mistenker dog at jeg kunne ha trengt enkelte kosttilskudd. Vurderer omega 3, jod, jern, vitamin C, sink, selen og magnesium. Kanskje også B-vitaminer. Tanker/innspill? Bør jeg vente til jeg har vært hos legen med å ta noe?

Jeg står på venteliste (nr 3 i køen) hos en fastlege i Bergen med gode anmeldelser på legelisten, men ville egentlig gått til en holistisk/naturmedisinsk orientert lege.. Det blir dog vanskelig på studentbudsjett. Tenker å be legen om spyttest av stoffskifte- og kjønnshormoner når jeg får time. Evt blodprøver for å sjekke vitaminer/mineraler. Råd/tanker rundt det å gå til legen med dette mottas med stor takk, likeså tips til gode leger/behandlere i Bergen..

Den som leste alt dette fortjener en skikkelig applaus.. På forhånd takk for alle innspill - korte som lange!