Jaja - så har kollegaen min (mann, 60, slank, tidligere svært aktiv - les: birken & grenserittet samme år, diagnostisert hashimoto's, behandlet med levaxin og muligens litt lio - usikker der) hatt det besøket hos endokrinologen som han hadde sånn håp til. Dessverre med et altfor velkjent utfall: "prøvene sier at du er velbehandlet - vi har ikke mer å tilby."
Fra fastlegen har han fått resept på antidepressiva.

Til meg forteller han om (tidligere)perioder med tanker om at "der kunne det være en fin plass å kjøre ut" før tankene på kona og barnebarna fikk han på bedre tanker. Dette får jeg fortalt fra en mann som knapt nok utleverer en liten "fres opp" med kona ellers. Og han forteller om den treningen sammen med treningskameratene han ikke orker - og jeg leser mellom linjene det velkjente kvadet om økende isolasjon.

Det er hjerteskjærende. Og jeg blir forbannet - og må bare lufte tristesse og maktesløshet. Dessverre er det også en mann i en generasjon som stoler på legene.

Jeg forsøker å så, og å vanne det frøet jeg kanskje har fått i jorda. Men jeg vet så altfor godt hvilken maktesløshet jeg har å kjempe mot... i tillegg til legetiltroen. Jeg forsøker å fortelle ... at de tunge tankene ikke slapp taket før jeg ble bedre - han kjenner min historie, kanskje kan det gi håp. Men funderer på om jeg kan gjøre noe mer. Dette er en mann som kan ha 30 år i vigør foran seg sammen med sin kjære kone.

Selv har jeg det bra. Har kuttet siste rest levaxin og går nå på 125 + ca15mg erfa daglig. Har det bra med det - det vet jeg på "luntelengde" og tiltakslyst.