Hej Vigdis, jeg håper ikke at innlegget ditt var rettet mot meg, for jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men takk likevel. Det var veldig snilt av deg ønske å hjelpe meg.

Nå er det noen mnd siden du skrev det du skrev, men det er egentlig like greit, siden jeg nå har mulighet til å komme med en oppdatering på egen situasjon.

De siste månedene har jeg gått, gått og gått, og etter hvert også endt med å jogge i rolig tempo. En vakker høstdag greide jeg rett og slett ikke holde meg lenger, jeg MÅTTE løpe noen meter. Og det var helt fantastisk å kjenne at jeg greide det, helt surrealistisk. Før vinteren kom gikk og løp jeg i skogen, nå holder jeg på på tredemølle.

Og jeg ELSKER det. Ja, det finnes faktisk folk som trener fordi de rett og slett synes det er vannvittig deilig. Det har alltid vært en sorg i livet mitt at jeg ikke har kunnet bevege meg skikkelig. På rolige turer i skogen holder jeg på å kjede meg i hjel (med mindre jeg går med noen andre, men da er jo ikke hovedmålet bevegelse), så det er ikke noe for meg.

Nå løper jeg på tredemølle 1-2-3 ganger i uka. Holder ikke på så lenge av gangen, men lenge nok til at jeg får opp pulsen og temperaturen og føler at jeg har "brukt meg" litt. Har ikke noe mål om å greie så og så mye, jeg bare løper hver gang til jeg kjenner at nå er det nok. Også gjør jeg noen styrkeøvelser, mest fordi jeg vil ha en sterkere rygg (jeg er ganske høy) og fordi det er lettere å fungere i hverdagen når man greier å løfte en halvliter melk uten å kjenne melkesyra (...) pumpe.

Det var noen dystre advarsler her om at jeg måtte bare passe meg, smellen kom til å komme. Først ville jeg føle meg kjempebra, så ville det bli verre enn det noen gang har vært.

Vel, jeg ser ikke noe til den smellen og har aldri hatt det bedre enn nå. Kanskje fordi jeg trener med respekt for egen kropp og sykdom, motsatt folk som presser seg selv langt over grensen.