Jeg bruker nå 15.3 mg kortison, 12.5 mg DHEA, og har gått ned fra 50 mg til 25 mg pregnenolone. Jeg håper at jeg i løpet av noen måneder har kuttet ut alle disse hormonene. Jeg trapper fortsatt langsomt ned. Jeg har masse energi som varer ut dagen. Det er godt. Helt ufattelig godt etter år som har føltes som en ørkenvandring med tomme energilagre. Jeg kan ikke huske når jeg hadde det slik, det er lenge siden, minst 24 år siden, eller mer. Fortsatt kjenner jeg at energien blir litt laber fra klokka 22, jeg er ingen festløve. Jeg har heller ikke behov for å leve et intenst natteliv. Vennene mine vet at jeg ikke er noen natterangler, så vi tilpasser møtene våre deretter. samtidig må jeg som et voksent menneske unsdre meg litt over at det skal være så stas å sitte langt utover natten og få ødelagt dagen etter av for lite søvn, jeg er visst veldig fornuftig Jeg er bare så glad for at jeg nå kan leve et helt vanlig liv med energi til alt et vanlig liv innebærer. Jeg bruker 2.75 grain/165 mg thyroid. Det virker som om det er helt passe dose. Jeg skal til legen i slutten av august, og skal som vanlig ta masse blodprøver og døgnurin. Det blir spennende å se om min fornemmelse i kroppen og prøvestatusen harmonerer. Om det ikke gjør det, er jeg innstilt på å be legen om et sett prøver til, og ta dem om to tre måneder for å se om de likner mer på kroppsfornemmelsene av god tilgang til energi i kroppen. Den dagen alle disse hormonene er seponert skal jeg feire med god mat og godt drikke til det blir en skikkelig merkedag

Fruemå: jeg er litt usikker på om kortison og hydrokortison er helt det samme, eller om noe forsvinner på veien når det gjelder kortison.

Når det gjelder utrygg barndom: jeg tror de aller fleste av oss bærer på mindre eller større traumer. Se deg rundt. Hør på stemmene til menneskene rundt deg. Er det glade, trygge stemmer? Eller er det mumlende, "unnskyld-at-jeg-lever" stemmer, eller stemmer som ikke våger snakke, skingrende stemmer eller stemmer fylt av aggresjon mot alt og alle? Les kroppsspråket til menneskene når du rusler rundt i byen: er de løse og ledige, frie i kroppsspåket? Lar de hofter, bein og armer få bevege seg fritt og utvungent? Eller lar de alt være stivt av kontroll? Er de låst i kjevepartiet? Nakkemuskulaturen? Se på øyene til dem du møter rundt deg. Er det trygge, varme øyne som ser på deg uten skam, uten engstelse? Eller er det sinte øyne? redde øyne? Øyne som ser vekk? Traumer gjør alt dette og mer til med oss.

Enten dette traumet, eller flere traumer fant sted i barndommen, gitt oss av foreldre som selv var traumatiserte, uten at de ønsket å traumatisere oss, de gjorde bare så godt de kunne. Eller det skjedde på skolen, hvor det finnes lærere som traumatiserer barn, eller barn som traumtiserer andre barn, mobbing er et godt eksempel på dette. Eller fremmede menn eller kvinner som har forgrepet seg seksuelt på oss som barn eller ungdom. Eller en fest hvor det ble for mye alkohol, og du først etterpå så at noen hadde misbrukt kroppen din der du lå i ørska av rus. Eller en jobbsituasjon hvor noen tråkket over grensene dine. Eller en ulykke, stor eller liten. Mange har dessverre lært fra media og såkalt katastrofepsykiatri at det skal store skyteulykker eller tsunamier til for at det skal kalles traumer. Det stemmer ikke. Et traume kan oppstå av at noen tråkker over grensene dine og invaderer deg. Du kan oppleve dette etter en bilulykke, et fall på sykkel, en hund som angrep og bet deg. Eller det kan skje via at du blir operert, kroppen forstår ikke at den blir behandlet, og kanskje reddet fra sykdom og død. Kroppen og nervesystemet opplever dette som et overgrep, et angrep. I dag er mange leger glad i å skape nye diagnoser. For eksempel diagnosen post-polio http://politiken.dk/magasinet/featur...-og-ydmygelse/ eller diagnosen fatigue etter kreft. Det det i virkeligheten er, er kroppens utmattelse etter å ha slåss i lange tider med et traume. Hormoner, nervesystem, alt, absolutt alt i kroppen er utslitt etter en årelang krig for å kunne klare å stå på beina.