Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.