Inspireret af Vigdis, der har postet tankevækkende kommentarer i tråden om forfatteren Alice Miller: Barndommens spøkelser og Alice Miller.

Vigdis skriver bl.a.:

I den siste boka jeg leste skriver hun mye om å bli slått som barn. Men jeg tenker at det å være overgriper mot et barn, det kan skje på så mange plan. Akkurat dette med alle måtene et barn kan fornedres og ødelegges, det skriver hun om i en eller flere av bøkene, jeg husker ikke lenger hvem. Blant annet skriver hun om barn som kommer fra resurssterke hjem, alt det materielle er der, men det finnes ikke varme og kjærlighet til barnet. Det er mye som kan gå galt med barn. Det er mange måter å straffe og hindre barn i å vokse i modenhet. Jeg synes Alice Miller er helt fantastisk. Min beundring er ikke mindre nå. Jeg kjenner at å finne denne boken nå, det var noe jeg trengte, det var en gave.

I bogen Du må ikke mærke - om forræderiet mod barnet indleder Alice Miller kapitlet Den tidlige barndoms virkelighed med en reference til beskrivelsen af "Øvelse i tavshed" fra Jean Liedloff's bog Auf der Suche nach dem verlorenen Glück, 1980 (The Continuum Concept). I det følgende kan du læse, frit genfortalt Øvelse i tavshed og se hvad den får dig til at tænke. Og føle....

Bagefter vil jeg kort beskrive kombinationen af min egen erindring om mine tidligste leveår i 1950-erne og "vidneudsagn" fra udenforstående, og hvordan det har præget resten af mit liv.

Til sidst vil jeg citere fra en norsk artikel fra 2009, der bevidner i al sin overvældende gru, at uanset hvor stærkt vi indbilder os, at Den Sorte Opdragelse er fortid - praktiseres den fortsat i vores "oplyste" tid, og børn fortsætter med at græde som led i deres opdragelse...